Utbrent

Jeg lurer pa om shopping kan vare dodelig. I gar bestemte verstmora mi seg for at vi skulle sta opp klokka fem for a kjore inn til Hillsboro og fa med oss de beste salga. Forst, for resten av landsdelen kom strommende. Slik gikk det til at vi humpa oss ut av lille Carlton klokka 5.20 am. Jeg satt i bilen og rista nesten av trotthet etter a ha sovet tre timer den natta.
Da vi kom frem, gikk det opp for oss at vi hadde anstrengt oss unodvendig. Pga snoen vare det kanskje tyve biler pa parkeringsplassen. Svarte. Likevel. Vi hadde det trivelig. (I hvert fall de tre forste timene) Vi spiste frokost pa Starbucks og alt. Klokka ett kom vi hjem igjen.
Senere pa dagen plukker Alesha og familien hennes meg opp. For vi drar opp til huset deres, tilbringer vi to timer i Mac. Mer shopping.
Etter tre timers sovn i natt igjen, dro vi inn til Washington Square. Et digert shoppingsenter. Det skal da ikke vare mate pa... Klokka halv fem i dag kom jeg vaklende inn dora og kollapsa pa sofaen. Utkjort av alt for mye shopping. Og hva sto egentlig pa planen for i morgen? En tur til Ross. Og pa tirsdag? Downtown Portland. Ikke snakk om. Jeg er ikke lagd av penger heller.
Na er planen a sove ut. Jeg kjenner jeg har vondt i magen fordi jeg er sa trott. Visste ikke engang at det gikk an.

Offentlig dilemma

Er ikke det mest irriterende du vet, a komme inn pa et offentlig toalett a tro at du er alene, men i det sekundet du laser dora bak deg, kommer hele menneskeheten inn og skaper ko? Sa nar du trodde du kunne tisse uhort og i fred, far du plutselig et utalmodig publikum utenfor dora. Og du foler presset oker, for de vet vel ikke at de kom stormende inn et nanosekund etter at du kom deg inn der. Hvis du ikke skyndter deg a bli ferdig, tror sikkert alle sammen at du sitter der med diare og andre ulumskheter og skylder pa deg, nar de trekker inn den alltid vonde lukta som horer til pa offentlige toaletter. Altsa blir du tvunget til a tisse sa fort og lydlost du kan og sa skyndte deg ut uten a se ut som om du skyndter deg.
Idk if i'm overthinking this, or if everyone's feeling the same way. Mest sansnynlig er det bare jeg som er messed up.

Bumpy

Hva gjor Terry Waibel nar han endelig far nok av at kona kjefter og kommenterer alt han gjor? Joda, nar gubben endelig har fatt nok av a vare toffelhelt, bestemmer han seg for a dra med den stakkars dattera og utvekslingsstudenter ned til Hillsboro for a joine et christmas party. Dette kan virke ganske greit, og en egentlig rimelig trivelig mate a fa et heller oppstanasi utbrudd pa. Det forandrer seg litt nar man ma leke popcorn i baksetet pa bilden fordi veiene er humpete av sno, og nar man opp til flere ganger kjenner bilen begynner a skli under seg. Den egentlig tre kvarter lange turen utvidet seg til en og en halv time, ettersom vi ikke kan ga over 20 miles/hLikevel, vi kom oss helberget dit. Vi har vart der i kanskje tre sekunder, for folk begynner a prakke mat pa oss. Det var visst ei koreansk jente der. Ogsa utvekslingsstudent. Sa goy, mener alle. De to ma da fa snakke. Joda, trivelig ho. Jeg kommer inn i ei stue og overhorer ved et uhell Terry snakke om meg. "Yeah she likes to be active. And..." Jeg snur rundt i dora og forsvinner for folk begynenr a glo, og jeg foler meg som en attraksjon i en dyrepark eller noe. "So do you have any snow in Norway? Or is this all new to you?" Jeg prover a ikke himle med oynene. Det er bare femte ganga denne kvelden jeg far dette sporsmalet. Har disse folka i det hele tatt sett pa et verdenskart? Sam og jeg gjorde den store feilen og sette oss ned i kjokkenet. Her ble vi fora som noen andre slaktegriser til vi endelig tok beina pa nakken og skyntet oss ut derfra. Resten av kvelden gikk til a holde en halveis samtale med en mann fra New York. Dette var samtalegangen var: Han stiller et sporsmal, jeg svarer, men for jeg far tid til a svare utfyllende, tar han over og utdyber hele livet sitt for meg. Dette mens min vertsfar og vertsfaren til ho herre koreanske har en lite skjult konkurranse om hvem som kan komme opp med de mest imponerende historiene om oss. "So I hear you do good in chemistry?" Var det forste jeg horte da jeg entret rommet. Videre legger han ut om hvordan jeg gikk ut og lop pa tross av snoen, mens han herre andre fyren blar opp med en historie om hvor fryktelig godt alle ser ut til a like den koreanske og om hvordan ho skal prove a ga pa college her til neste ar. ...Og folk lurer pa hvorfor jeg ikke liker familieselskap?

Christmas Eve

Hva gjor man nar man ikke har kabel-tv, det er to fot sno utenfor huset, alle du foler deg komfortabel med a ringe er enten snodd inne eller i familiemiddager rundt om i landet, og du er alene hjemme? Etter a ha snakket med familien min pa tlefonen og hort hva alle fikk til jul (og ogsa kjefta litt pa broren min for a sende meg julegave selv om jeg ikke sendte ham noe), bestemte jeg meg for a gi tven en sjanse. Her fikk jeg valget mellom a se pa nyhetene (dette endelose hysteriet om sno), se pa et eller annet program der folk vinner penger og biler og hopper rundt og er glade (min vertsmors favoritt, jeg har blitt tvunget til a se pa det siden snoen begynte a falle), et eller annet dommer-program (judge joe om jeg ikke husker helt galt) eller mer nyheter og varmeldinger. Etter a ha glodd ned ei smahissig dame prove a saksoke venninna for at de sloss i fylla, fikk jeg nok av alt som heter amerikansk tv og bladde gjennom filmene. "Santa Claus", "The Grinch", "Snow Day", "White Christmas". Bare titlene fikk meg til a gjespe. Tror ikke det, nei. Sa na har jeg tilbrakt litt tid med a geeke inne pa facebook, banne over at Alesha bor sa davelsk langt oppi heia og surmule over alt for lange reklamepauser pa tv. Jeg tenkte jeg kunne stjele den siste Twilight-boka fra Sam, men den hadde hun selvfolgelig tatt med pa jobb. Sa den utspekulerte planen min gikk i vasken. Kanskje jeg skulle prove a jogge i snoen igjen? Sann som i gar kveld. Funka egentlig ganske greit sa lenge jeg holdt meg midt i veien og sa opp for biler. Litt glatt kanskje. En mulighet er a ga ut med basketballen min og prove a ove litt. Hadde trengt det, men tanken pa a sta under halvtaket alene i snoen frister egentlig ikke. Kanskje senere nar jeg kan dra Terry med meg for a holde meg med selskap. Kanskje. Det var virkelig en nedtur a vakne opp klokka atte i dag, na som jeg har vart sa flink a sove til halv ti to dager pa rad. Klokka er ikke mer en elleve, og jeg har allerede vart gjennom alternativene mine to ganger. Ferie er oppskrytt. Jeg er virkelig ikke flink til dette "ta det med ro, slapp av, nyt ferien, samle opp krefter, sitte pa rassen og ikke gjore noen ting"-konseptet som sa mange ser ut til a trives med. I morgen skal vi apne presanger. Opptur. Vi skal ha skinke til middag i morgen. Ettersom jeg egentlig ikke liker skinke, kan jeg kanskje klare a ikke dytte i meg fire porsjoner, som jeg vanligvis gjor i jula. Det hadde vart en fin forandring. Men Sandy er for god til a lage mat, og jeg har morke mistanker om at hun kan fa til og med skinke til a bli godt. Na fikk jeg en lys ide. Jeg burde ringe miriam og onske henne god jul. Takk gud for at jeg kan ringe gratis til Verizon-kunder.

God jul alle sammen.

Let it snow

I dag og i gar har vart ganske begivenhetsrike.
I gar tilbrakte Therese og jeg atte timer med a vandre gjennom kjopesenter etter kjopesenter pa jakt etter julegaver. Da Terry skulle hente henne, klarte han nesten a kjore ut i krofta med ho, stakkars jente. Etterpa havna vi opp hjemme hos henne, slengte oss ned i tv-rommmet deres (de har en urettferdig stor TV) og sa pa filmer til vi begge sovna. Fin start pa ferien. Eller start og start, vi har allerede hatt en patvunget ferie i ei uke. Men na vet vi i hvert fall sikkert at vi ikke skal pa skolen i morgen.
I dag gikk turen til Walmart. Selvfolgelig var ikke atte timer nok til a finne julegaver til alle. Da jeg kom meg hjem igjen, fant jeg ut at diverse naboer og bekjente med norsk bakgrunn av et eller annet slag hadde stukket innom for a gi meg norske pepperkaker og krumkaker og diverse. Siden det har tiden gatt til a lage gingerbread house med Sam, vise amerikanerne hva en snolykt er og lage en, lage snoengler, ha en heftig snoballkrik med vertsfar og soster og snakke med den usansynlig kjekke naboen. Vi gjorde ogsa et forsok pa a lage en snomann (Sam har visst aldri laget en ordentlig stor snomann), men snoen var for kald og gikk i opplosning. Na sitter jeg her og prover a fa varmen i meg, mens Alesha og jeg prover a finne pa en mate til a fa henne ned fra huset hennes og over hit i morgen. Kan bli interessant.

Sno

I dag overnattet jeg hos Alesha, og jeg tror vi brukte fem tiemr pa a rydde rommet hennes. Vi endte opp med syv store soppelposer med bare soppel, og to store poser med klar til GoodWill. Etter vart som gulvet ble tydeligere og tydeligere, vokste entusiasmen var om at dette faktisk var mulig. Da vi var ferdige, kjente jeg meg netsen ikke igjen. Klokka var halv fire pa natta. Godt jobba, om jeg sa ma si det selv. Vi sto ogsa pa snowboard ned den lille bakken utenfor huset deres. I dag er fjerde snow day vi har fri. Digg.

Saksokt

Har du noen gang hort latterlige historier om amerikanere som saksoker hverandre for den minste ting? Plassere katten i microen og sa saksoke selskapet de kjopte den av, fordi de ikke advarte deg pa bakken at katten kunne do?
Vel, det stemmer. I gar satt jeg alene i min kjedsomhet og sa pa judge alex. Et show om en dommer som har rettsaker. Ekte rettsaker. I dag var det om ei dame som saksokte frisoren sin fordi han tydeligvis hadde farget haret hennes gronnaktig. Hun vant. Ellers har jeg ogsa sett pa judge july (noe av det samme) og et eller annet prgoram jeg ikkse husker hva heter. Andre ting a saksoke hverandre for kan vare: dalrig handarbeid, far laner penger til sonn, en fyr slo til bilen din mens dere begge var drita fulle, og jeg vet ikke hva. ganske underholdende a se pa. Faktisk.

Rydde rydde rom

Jeg rydda rommet mitt i dag. Jeg skal ikke lyve, det s[ ganske ille ut da jeg starta.

For de av dere med skarpt blikk, ser dere kanskje den usedvanlige store haugen med random stuff som ligger pa gulvet, og ganske tydelig ikke horer til der.

Jeg rydda den opp, og dette var det jeg fant:
Et par basketballshorts, en bodyspray, fem gensere, en nisselue, en og en halv bikini, en basketball, to vesker (+innhold), fem par sko, en sekk, to jakker, tre par jeans, to vannflasker, 11 topper, en pose med armband (sa det var der de var!), to shorts, tre bher, to matteboker og en iPod. Velkommen til helsika. Alt jeg har brukt forrige ukle er bare slengt der. Jaja. Na er haugen borte, og jeg ser frem til a rydde opp en ny en neste helg.

Skolefri i dag pga sno. Deilig.

Nye tarer

I gar begynte jeg nesten a grine. Jeg lyver pa en mate i tittelen pa dette innlegget, men "Nye tarer" hores tross alt mye bedre ut enn "Nesten nye tarer". Sa derfor far det bli staende slik. Sa i gar la jeg altsa i senga mi og tenkte. Som tittelen referer til, ble jeg ganske lei meg. Bare at denne gangen var det ikke fordi jeg hadde hjemmelengsel eller noe. Det var fordi jeg plutselig innsa at jeg snart kommer til a forlate dette stedet, og mest sansynlig aldri se en hel masse mennesker igjen. Mennesker jeg har blitt glad i, og som betyr noe i livet mitt. Venner, larere, trenere, "familie". Jeg er na nesten halveis gjennom dette aret, og sitter med en rar klump i halsen. I dag snakket jeg med mamma pa telefonen, og jeg fikk nesten darlig samvittighet for a ikke savne hjemme mer enn jeg gjor. Tingen er den at jeg vet jeg kommer hjem. Ti maneder er ikke for alltid. Jeg vet at selv om noe kommer til a vare annerledes, vil det meste vare akkurat slik jeg forlot det nar jeg kommer hjem. Dette er annerledes. Ett ar. Ett ar til a bygge opp et nytt system av venner, bekjente og stottespillere. Og sa drar du og rosker opp alle rotter du ma ha plantet.
Menneskene her er helt herlige. Jeg elsker dem virkelig.

I dag begynte det a sno. Det ligger na kanskje 4 cm sno utenfor huset. Dette resulterer patetisk nok i at vi ikke skal pa skolen i morgen. Passer meg greit. Det som ikke passer meg greit, er at alle freaker ut og jeg kommer meg ingensteder fordi ingen vil kjore noe sted.

Christmas Party

Forrige helg var jeg pa et christmas party hos andias vertsforeldre. Det var egentlig bare voksne mennesker invitert, men Andia trengte visst selskap. Andias vertsforeldre er rike. De har et digert pool house med boblebad og hele pakka. Huset ser ut som en herregard, og det er vanskelig a ikke bli litt sjalu. Spesielt nar vertsfaren er pilot, og har reist og sett det meste som er vert a se, og er dritkul. Likevel er jeg ikke sa veldig sjalu. Selv om min vertsfamilie sliter litt med a fa endene til a motes og bor i et knottlite hus. Huset er kanskje fire hundre ganger mer personlig, og nar man er trokka inn her, er man i hvert fall domt til a komme narme. Og alle sammen er splitter pine spro. (Likevel, et svommebasseng hadde ikke skadet).
Sa var vi der da, Andia og meg. De hadde leid inn en julenisse. Men, betrodde faren til Andia meg, han er finsk og tynn. Han vil ikke bruke pute under drakta, for det blir for varmt. Og han drikker ikke. Han sa dette siste som om det var det verste. Gary (faren til Andia) hadde spurt nissen om a sende et bilde av seg selv. Nar man prover a leie deg som en nisse, ligger det vel ganske klart at man er interessert i et bilde av deg i nissedrakt. Men neida, den finske nissen sender et solrikt bilde av seg selv, poserende i badeshorts pa en eller annen strand. Da han kom, brukte han forresten tyve minutter pa a skifte inne pa badet.
Det var masse desserter der, og selvfolgelig bestemte vi oss for a prove litt av alt. Vi brukte en tallerken og fikk pressa inn et stykke av alle kakene og et par av alle kjeksene. Vi matte stable i hoyden, men det funka fint. Sa forlater Andia meg med denne kaloribomba alene. Jeg fikk hevede oyenbryn og kommentarer fra alle som passerte. "If you wanna keep that girly figure..." Jaja, veldig morsomt. Var stille na.
Klokka to, da de hundre gjestene hadde dratt, gikk vi til boblebadet. Digg.

Tatt av Amerika

"Look, you've got a muffin top too! Just like me." Jeg froys til for et oyeblikk, og munnen min apnet seg halveis. Det var som om verden rundt meg falt sammen i det mine verste mistanker plutselig var en realitet. "Yeah, I blame America." Jeg tror ikke stemmen min var annerledes. Den var ikke hoyere enn normalt, ikke falsk. Heller lattermild. Britney lo ogsa. Og sa tenkte ho ikke mer pa det. Heldiggrisen. Jeg sto der igjen i garderoben og kjente lufta ga ut av meg. Jeg hadde akkurat blitt kalt feit for forste gang i mitt liv. Svarte. Jaja. Nok om det. Ville bare informere omverdenen om at trening na far en aldri sa liten hoyere prioritering. Anyways... Jeg kom hjem rett rundt klokka ett i gar natt. Jeg vakna i morges og kunne ikke tro det var onsdag og ikke fredag. Jeg slengte pa meg joggebukser, uten a sa mye som a vurdere jeans. Ikke snakk om. Ikke etter den bussturen dagen for. Pa skolen viste det seg at resten av basketballjentene hadde fulgt samme tankegang. Jeg tror til sammen tre av kanskje 40 jenter hadde pa seg jeans og ikke joggebukse.
Nok om meg, forresten. Emily er dagens tema til denne bloggen. Stakkars Emily. Emily er snill og sot og bare grei og omtenksom. Det vil si, na er hun det. Ho var tydeligvis ganske frekk da ho var en freshman. Men liten skole, liten by, og folk glemmer ikke sa fort. Sa halvparten av jentene kaller hennes fremdeles frekk osv. For en maned siden slo kjaresten opp med henne. De har vart sammen i over to ar, og livet hennes ble ganske tomt etterpa. Sa svikter bremsene pa bilen hennes, og hun kjorer rett inn i bilen forran seg. Ikke hyggelig. Spesielt ikke nar en stor bot folger. Saken blir heller ikke mer hyggelig nar bestevenninna hennes bestemmer seg for a oppfore seg som en bitch og spor etter pengene hun skylder henne forran en hel masse andre folk. Og enda mindre hyggeligere blir det faktisk. Nar venninna hennes skal kjore henne hjem (fordi bilen til Emily er stort sett et vrak na) spor emily om hun kan la vare a drite henne ut forran en masse andre mennesker. Resultatet er en hoylydt utskjelling, og Emily spor om hun kan sette henne av der og da. Sa der star den stakkars jenta, midt mellom Carlton og Yamhill. Pa motorveien. Snakk om stottende bestevenninne. Sa Emily var ganske knust da jeg motte henne etter skolen i dag. Etter en lang joggetur og mye prat, tror jeg derimot vi begge folte oss bedre.
Til middag hadde vi kalkunsuppe. Surprise. Mer kalkun. Sa fant jeg ut at jeg hadde glemt matteboka mi pa skolen. Sa jeg har ikke gjort leksa for de to siste dagene. Med andre ord henger jeg etter alle andre. Og na er det visst pa tide og slose bort en god time forran tven og se pa Stylista

Thanksgivinghelg

Min forste thanskgiving er over. Jeg har hatt en bitteliten fierie fra skolen , har og spiste kalkun og pumpkin pie kontinuerlig siden torsdag. I dag inkludert. Foles ganske greit. Min vertsmor satt det visst i hodet pa seg selv at hun ville ha den storste kalkunen i byens omkrets (25 pounds). Sa na er vi domt til a spise rester frem til jul. Men det er jo egentlig bare hyggelig.
Neste dag ble jeg dratt med pa fisketur. Jeg satt fem timer i den fordomte baten og sa pa at alle andre fikk fisk. Alle, untatt meg saklart. Bra opplevelse. Pa vei hjem bestemte bilen til "onkelen" min seg for a stoppe i et lyskryss. Greit, det er meningen at man skal stoppe, bare at bilen ville ikke starte igjen. Sa vi satt der, midt i rushtida i over en time for noen kom og plukka oss opp. Koselig.
Ellers var det forste dag i nytt trimester i dag. Jeg har fremdeles kjemi og matte. Jeg kjente hjertet mitt hoppe over bade to og tre slag i matten i dag. Vi fikk tilbake vare finals (tentamen) og jeg sa til min store overraskelse at jeg hadde fatt 100 %. Jeg har ikke den fjerneste anelse om hvordan jeg klarte a prestere dette. Likevel en stor lettelse, da jeg begynte med calculus i host, var jeg faretruende narme stryk. Har i hvert fall hevet meg over det nivaet.
Forensic science er et nytt fag jeg har. Hva vi gjor i denne klassen? Larer kule CSI ting. Om fingeravtrykk, blodspor, pistoler osv. Ting man trenger for a lose en sann politisak ala CSI. Det skal visst vare en ganske chill klasse. Sa det blir festlig.
Og sa kom jeg til min siste klasse. Siden jeg spiller basketball, tenkte jeg som sa at jeg kunne hive meg pa basketballklassen ogsa. Ekstra trening. Akkurat det jeg trenger innenfor dette omradet. Sa, iallfall. Jeg stressa meg ned til the gym. Og klarte a snike meg inn akkurat tidsnok til a ikke vare sen. Jeg tror jeg var den siste i hele klassen. Jeg dumper halveis andpusten ned pa en benk og ser meg rundt omkring. Oynene mine suger til seg omgivelsene. Forst en gang, og sa en gang til. De er ikke akkurat slik jeg hadde ventet, og et overrasket uttrykk sprer seg i ansiktet mitt. Det er omtrent tredve personer i klassen var. Kanskje til og med mer. Og jeg er den eneste jenta. Jeg skotter forsiktig bort pa Ian, Travis og Kyle som sitter rett pa siden av meg. "Ehm..." Ian smiler. "Im the only girl...." Han kaster et fort blikk rundt seg og smiler. "Yeah, that's actually right." Jeg svelger en stor klump i halsen, og tenker tilbake pa mine tidligere basketballrefferanser. Ser nok en gang pa guttene som sitter rett ved siden av meg. De er alle godt over 6 feet, og oser av basketerfaring. Nar jeg spor Travis nar han begynte a spille basketball, klarer han ikke engang a huske nar han begynte. Score. Sa sitter lille meg i midten og prover a ose av en ikke-tilstedevarende selvtilitt. For to uker siden var jeg sa vidt i stand til a plukke opp en basketball. Jeg ser ned og mumler for meg selv. "This might be interesting..." Sa kommer lareren, og timen begynner.


Ellers kan jeg informere omverdenen om at jeg har blitt bitt av Twilightbasillen som vimser rundt her. Jeg er overbevist om at jeg skal gifte meg med Edward, og boka leste jeg pa to dager. Anbelfaler alle a lese boka (av Stephenie Meyer) for de ser filmen. (Har filmen kommet i Norge?)

Basketball and the pacific

Da jeg forlot Norge, var det narmeste jeg kom basketballerfaring gymtimer. Gymtimer der jeg holdt meg halveis i bakgrunnen og gjorde akkurat nok til at lareren trodde jeg gjorde mitt beste. Jeg var ikke elendig, men heller ikke god. Na fikk jeg en uke til a endre pa det hele. Endre et liv med dalrige basketballvaner og bevise at jeg fotjente a vare pa et lag. Sa jeg lop, svetta, konsentrerte meg og gjorde (i hvert fall provde a gjore) alt trenerne bad meg om a gjore. Dette gjorde jeg med jenter som har spilt basketball i ti ar. Jeg hadde ikke sa mye a stille opp med, med andre ord. Ingen erfaring, jeg kunne ikke reglene, kunne ikke navn pa de forskjellige teknikkene, kunne ingen grunnprinsipper (a ja, sa man skal ikke se pa ballen nar man prover a drible?) og hadde absolutt ingen ballfolelse. Gratulerer med den. Likevel, nar det er meg man snakker om, og alternativet er a sitte pa rassen de neste manedene, far man fort skjerpa sansene og gjor sitt beste. Og det var akkurat det jeg gjorde. Jeg gikk bokstavelig talt gjennom bade blod og svette (ja, mangler tarer, men de kommer nok...) Den forste dagen kom coach H bort til meg og sa (ikke som et sporsmal, mer konkluderende) "Du har aldri spilt basketball for." "Ehm, no...""Are you gonna do track?" "Well, yeah.' "You're a good hustler, you'll do great" Ooook, vent litt her/ Fortalte treneren min meg just at jeg suger i basketball, men burde glede meg til friidrett? Det er jo... det hjalp jo faktisk virkelig ikke.
greit, jeg kom meg gjennom tryouts. Pa fredag var det tid for a finne ut hvilket lag jeg hadde kommet inn pa, hvis jeg hadde kommet inn pa et lag i det hel;e tatt.
JV2. Wow, jeg gjorde det faktisk. Jeg spiller faktisk basketball pa et lag. Kanskje jeg spiller med freshmen, men jeg spiller i hvert fall. Og trenerne sa faktisk at jeg hadde forbedret meg pa en uke. Og de la til (uten a gi meg alt for store forhapninger) at hvis jeg forsatte a forbedre meg, kunne det vare jeg kunne komme meg opp pa Jv. Jv, sammen med Dakota som virker alt for god til a ikke vare pa varsity. Og med Jamie og Ariel og folk jeg faktisk har lyst til a tilbringe tid med. Ikke at jeg noengang forventa a komme pa jv, jeg aner jo fremdeles ikke hva jeg gjor der ute pa banen. Likevel, baksetball er goy. Hvem skulle trodd det?
Denne helga dro vi til the beach. Vi overnattet i en liten hytte. We went camping, rett og slett. Bare at det var heaters i "hytta" og vi tilbrakte kvelden med a se pa film pa den barbare dvd-spilleren, og neste morgen gikk vi og shoppa. Pa lordagen gikk vi en tur pa stranda. Det endte opp med et bad, fullt pakledd. Etter litt vassing, ble kanten pa buksene vare blaute. Det ene forte til det andre, og snart bestemte jeg meg for at nar jeg er vat opp til livet, kunne jeg likegodt svomme et par tak. Bare for a ha gjort det. Sa jeg tok et par svommetak, frivillig. Sam derimot... Hennes bad var ikke like frivillig. Hun var pa vei inn til land, da en overraskende bolge fjernet beina under henne og vips, der la hun og kavet et par sekunder for hun fikk reist seg opp. Det ingen av oss hadde tenkt pa, var at vi matte ga tilbake til hytta. Det tok oss gode 20 minutter, og jeg kunne hverken fole fotter eller bein innen vi kom frem. Bra ting med varmevifte. Sa broyt vi nok en gang med mine campingprinsipper og kjorte inn til Newport for a kjope sjokolade og kakao. Jeg falt nok en gang for de amerikanske prisene. Vi dro til et fabric outlet i Lincoln City. Volcom skjorter for 70 kroner og diverse.
Forrige uke fikk jeg endelig tatt the permit. Jeg kan na kjore lovlig rundt her. Det er som a ha traffikalt grunnkurs i norge, bare at det kostet meg 5 $ (ikke 2000 kroner) og det var en test. Na kan jeg ta lappen om seks maneder, hvis jeg bare far kjort nok.
Jeg er halveis gjennom mine finals. I dag hadde jeg final i kjemi, weight training og engelsk. I morgen venter historie og matte. Jeg har hatt sa mye lekser de siste dagene at jeg foler nesten jeg er tilbake i norge igjen. Sa har jeg resten av uka fri pga thanksgiving. Kalkuner og gresskarpaiaer er overalt jeg snur meg, og jeg vet ikke hva anent jeg forventer for denne hoytiden enn mat. Og the sock sale dagen etterpa.
Og snart begynner et nytt trimester. Fremdeles med matte og kjemi, men na ogsa med sosiologi, forensic science og basketball. (Ja, du leste riktig, basketball) Basketball var den eneste p.e. klassen som passet inn i timeplanen min, ergo: Hvorfor ikke? Blir interesant.

Dagens gjoremal: Snakke med pernille og hanna pa telefonen. Ga i kirka. Kirkekaffe. Rake masse lov. Jogge med emily. Gjore lekser. Spise middag. Og na ser jeg altsa pa frustrerte fruer.
Herre, jeg horer jo selv at dette gar ikke riktig min vei.
I gar var jeg i Salem. Salem er hovedstaden i Oregon. Salem, ikke Portland, som jeg trodde for jeg kom hit. Vi dro til et svart kjopesenter, og etterpa endte vi opp i en park. Og der satt vi og froys og hadde det egentlig ganske koselig en stund. Da jeg kom hjem, gikk jeg ut og lop med marcus. Vi lop rundt i lower park, til vi ble stoppet av politiet. ops, det er visst ulovlig a lope der etter at de har stengt porten. Det visste vel ikke jeg.
Pa fredag var det Sams bursdag Vi gikk ice skating. Festlig. Etterp[ spiste vi pizza og en fantastisk god kake. (Og usunn). Og vi sa eurotrip.
I morgen har jeg en helsika av en timeplan. To prover og en fremforing. Og jeg skal makse i power cleans. Jeg hater power cleans. Virkelig.

Livstegn

Ok. En stund siden jeg var her inne og skrev. Akkurat na sitter jeg i en historietime og kjeder livet av meg. Ergo: Hvorfor ikke skrive nytt blogginnlegg?
Det sitter en gutt rett til venstre for meg og prover sa godt han kan a lese alt jeg skriver. Det gir ingen mening, konkluderte han og nekte a prove a lese noe hoyt. Til venstre for meg dumpa det just ned enda en fyr og lurer pa om jeg har myspace. De to konkluderte akkurat sammen at dette jeg holdt pa med, ikke var myspace. Intelligente folk.
Jeg ma ha denne klassen. Sammen med en masse to ar yngre folk. De er hoylydte og til tider barnslige, men veldig underholdende. Vi skal jobbe med et prosjekt, men enten gjor ikke folk det, eller sa er de ferdige. Altsa: Ingen jobber, alle braker og larenen (min yndlingslarer) blir sint. Kjempemorsomt.
Ellers er jeg over halveis gjennom basketball tryouts. Hm. Jeg suger ganske grundig. Men jaja, goy likevel. Havner nok pa jv2, men det gjor egentlig ikke sa mye.
I morgen er det vertssostra mi sin bursdag. Kake... Jey, osm om jeg trenger mer kake na. Sa skal vi sta pa skoyter et eller annet sted og sa skal vi sikkert spise mer. De gjor ganske mye av det her. Spiser.
Jeg har endelig klatra meg opp til en A i calculus. Etter a ha starta ut med 75% pa forste prove, fikk jeg 106% pa siste prove. Det foltes ganske deilig.
Eller gar livet ganske som det pleier.

Plutselig ble jeg satt til å passe en liten unge. Hm. Noe skeptisk. Han kaller meg Uhnna og nekter å innse at han muligens tar feil. "Can you say Anna, Hunter?" "Uhnna!" "Say Aaa." "aaa" "Say nna" "nnnaaa" "Say Anna" "Uhnna!!" Nå tegner han rundt på kladdeboka mi og han elsker mobilen min. Spesielt å ta bilder med den. Han prøvde å rømme ut av huset for noen minutter siden. Mens jeg var på do, den lille sleipingen. Jeg fanget ham da han var på vei ut av døra. Flaks.
I går vant vi faktisk fotballkampen. Konge.
Vi hadde fri i går. Deilig med langhelg.
Ellers besøkte jeg Alesha igjen, spiste kinesisk to ganger på en dag og tok turen til McMinnville. I dag hadde jeg egentlig mange planer, men på et innfall avlyste jeg alle sammen og bestemte meg for å bli hjemme.
Jeg prøver å lese meg gjennom Oregon driver manual. Kjedelig som bare det. Men dessverre nødvendig. Æsj.
Ellers har jeg godt til innkjøp av en basketball av alle verdens ting. Jeg skal nemmelig spille basketball. Jeg må bare lære det først. Helst før the tryouts. Så ender jeg kanskje ikke opp på freshmenlaget. Jeg har avtalt med kanskje fem forskjellige personer at de skal lære meg. Det blir bra. Sikkert.
Volleyballsesongen er herved over. Litt trist, litt deilig. Vi hadde en teamdinner i går.
På onsdag fikk jeg somla meg inn til rådgiveren for å ordne timeplanen min for de to neste trimesterne. Andre trimesteret mitt er jeg ikke helt fornøyd med, men ettersom jeg må ha kjemi og matte, blir det ikke bedre.
Jeg har: 1 time: Kjemi. 2: Matte 3: sosiologi 4: et eller annet jeg ikke skjønte hva var, men det var visst lett. 5: Basketball. Basketball fordi det var den eneste fysiske klassen jeg kunne ha pga matten og kjemien. 3. trimester liker jeg bedre. Jeg har aerobic, weights, history, english og sport performance (teori). Jeg gleder meg allerede.
Varsity laget vårt i volleyball ble best in league og går til states. Kjempegøy.

Dette ble et veldig rotete innlegg. Jaja, du finner ut av det. Hvis du gidder.

Oppgaver?

Når jeg snakker med alle verdens andre utvekslingsstdenter jeg kjenner, forteller de meg alltid hvordan de må gjøre diverse ting i huset der de bor. Vaskedag på lørdager, osv. Jeg gjorde ingenting de to første månedene her. Jo, jeg ryddet opp det store kaoset jeg alltid klarer å lage på gulvet på rommet her. Og det var egentlig det.
For to dager siden, kom likevel vertsforeldrene mine og informerte meg om at de hadde funnet en oppgave for meg. Så nå tar jeg ut søpla. Jeg vet, jeg har det tøft her.
I dag lo jeg høyt i kjemitimen. For meg selv og ingen skjønte hvorfor. Spesielt ikke siden vi akkurat skulle ha en prøve. Jeg lo høyt pga nettopp denne prøven. For det første, lærer vi om atomets oppbygning og historien om hvordan fysikere osv fant ut av det gjennom århundrene. Jeg har bare lært om dette to ganger før i Norge. Likevel va r jeg litt nervøs, ettersom jeg hadde en kamp i går og ikke hadde orket å åpne en bok da jeg kom hjem. Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Læreren åpner tien med å vise oss prøven vi skal ha på mandag. Og gi oss samtlig svar. Så er hun bekymret fordi hun ikke gikk gjennom noe grundig nok, og gir oss en liten jukselapp som dekker fem av de 50 spm vi fikk. Derfor lo jeg.
I går så jeg ikke varsity spille, men dro hjem med Sandy i stedenfor. Hun og Terry hadde kjørt til Banks for å se på kampen min. Jeg spilte kanskje verdens dårligste kamp, men jaja. Poenget mitt er at Sandy og jeg har verdens mest urkomiske bilturer. Etter å ha snakka crap og ledd v teite ting hele veienfra Banks til Yamhill, kommer vi på at jw hadde en hjemmekamp. Vi prøvde å se stillinga på the scoreboard, men var for langt unna. Vi endte opp med å kjøre flere runder rundt, til vi til slutt fant ut at vi ledet. Yeah. Etterpå tok vi en sightsing i nabolaget og freaka ut alle naboene mens vi prøvde å finne den best dekorerte halloweenhagen.
Da jeg kom hjem, skrev jeg en stil til US history. Bare at jeg fant på min egen oppgave. Smart... Mr McKinney er kul, så det går greit.
I historietimen i dag fikk Andia og jeg 100 % rett på pøven vår. Det var ganske mye bedre enn de fleste andre. Nice.
på slutten av timen ringte telefonen min. Jeg sendte mr McKinney et spørrende blikk, men før jeg kunne gjøre noe, hadde Basil tatt telefonen og begynte å snakke. Så la han på. What the ?! Det var Hanna, sier han. "Jaha, hvorfor la du på?" "She told you to call her" Men det funka ikke. Så jeg setter kursen for neste klasse og i det jeg setter meg ned ved pulten min, ringer det igjen. Hanna! Etter en kort samtale, der Bobba gjorde sitt beste for å distrahere meg med å rope ting som "You're in America now! Speek ENGLISH!" ble jeg nødt til å ringe på. Kanskje likegodt, ettersom Hanna ringte fra mobilen sin, og sikkert hadde fått tidenes høyeste telefonregning hvis vi hadde snakket stort lenger.

Søndag

Søndag. Forkjøla. Lite å gjøre. Frustrert.
Kort sammendrag av min dag. Jeg begynte dagen med å overbooke meg selv med altfor mange avtaler, men endte opp med å ikke gjøre noen verdens ting. Fordi jeg skulle finne på noe med Emily, ditcha je Salem med Alesha. Og vips, Emily kunne ikke, Alesha hadde allerede dratt og der satt jeg. Dagen gikk til helbreding, film, lesing, gåtur, air hockey, iskrem og te. Og rastløshet.
I morges prøvde jeg ringe Hanna, men det var opptatt. Så derfor ringte jeg mamma i stedenfor. Mamma er kul. Mamma er faktisk noe av det kuleste jeg har vært borti
Nå sitter jeg på gilet og er trøtt etter en stor kpp med kamillete. På fredag var et homecoming game. Laget vårt vant faktisk, utrolig nok. Da jeg kom ned og skulle gratulere alle sammen glapp det ut av meg: "Ey, you actually won!" Kanskje ikke så smart. Men som Erin kommenterte: Can you blame her? Nei. Definitivt ikke.
I går var den store homecoming dance. Kjempegøy. Etter dansen endte vi opp på Shari's og spiste milkeshake og eplepai.
Dagens og årets søteste person: Lille, tyske Andia. <3

Homecoming week

Jeg har hørt mye snakk om homecoming week. Faktisk, så var det noe av det første jeg hørte om da jeg først kom hit. Og jeg burde visst glede meg. Det gjorde jeg også, og det gjorde jeg rett i.

Likevel visste jeg ikke helt nøyaktig hva det innebar. Jeg visste det kom til å bli en dans på lørdagen, jeg visste fredagens fotballkamp kom til å bli viktig. Mer visste jeg egentlig ikke. Ikke før i begynnelsen av forrige uke.

Mandag kom jeg på skolen og oppdaget en lapp på skapet mitt. ”Dress up-days” Hm, interesting... Jeg hadde gjort min første oppdagelse. Hver dag i løpet av homecoming week, skal man kle seg ut som et eller annet. Et eller annet var: Mandag: Pink (boys blue)/ mix it up. Tirsdag: Powder puff uniforms/beach. Onsdag: Filmstjerne. Torsdag: Skolefarger.

Ikke før jeg var ferdig med min første klasse, kjemi, oppdaget jeg neste ting. En hel flokk hadde flokket seg rundt en plakat i junior hallway. Her var det skrevet med store bokstaver hva gangene skulle bli dekorert som. Seniors hadde Hollywood som tema.

En annen stor begivenhet, var Powder Puff. Jenter som spiller fotball. Yeah, tenkte jeg og meldte meg på. Guttene formet sitt eget volleyballteam.

Så fredag ble jeg og en haug andre igjen på skolen for å pynte opp i gangene. Masse fargerikt papir, tøy, lys, hatter og alt annet ble tatt i bruk, og snart var både the walk of fame og immiterte garderober med speil satt opp. Lyset var ikke lenger normalt gult, men oransje og blått og lilla. Dørene ble gjort om til kinoer og jeg vet ikke hva. Festlig i alle fall. På mandag fikk vi vite at seniors hadde vunnet hall decoration konkurrensen. Status.

Brut volleyballkampene skjedde under advisory hver dag. Senior laget vant over både sophmore, freshmen og junior, og til slutt også over lærerne. Det var som det skulle være, med andre ord.

Tirsdag var det tid for den store kampen vår. Powder puff. Etter bare to treninger og et møte, var jeg fremdeles ikke helt stø på hva jeg skulle gjøre. Som jeg informerte Matt første trening: This is the first time I touch that thing, so don’t get your hopes up.

Jeg var ikke en gang sikker på hvilken possisjon jeg spilte. Jeg endte opp med corner og en blanding av running back og reciver. Det ble bra i alle fall. Før kampen var alle gira og klare for å vinne. Vi spilte juniors, og vant 8-6. Genialt.

Powder puff er nesten som fotball, men ikke helt. Det er en veldig sentral forskjell. Vi hadde ikke lov til å takle. Det sugde ganske grundig. Erin likevel store planer om å gi en stakkar junior hjernerystelse. Dette fikk de fleste på skolen vite, og dermed ville ingen spille mot henne i kampen. Den stakkaren som endte opp med å gjøre det overlevde likevel uten større skader.

For å holde kontroll på hvem som var nede og ikke, når vi ikke kunne takle dem ned, ble vi nødt til å løpe rundt med flagg. ( ikke sånne store flagg, bare noen tøybitting, vanskelig å forklare). Det ingen fortalte meg, var at man ikke kunne røske ut flagget til noen før de hadde ballen. Jeg var et sekund for tidlig ute.

Molly kommer løpende mot meg, ballen blir kastet i vår retning akkurat i samme øyeblikk som jeg lener meg ned for å få tak i flagget hennes. Fordi jeg lente meg ned, og hun løp mot meg, endte hun opp med å gå på trynet over meg og det hele så ut som en ganske stygg takling. Spesielt når en jørmefyllt molly reiser seg opp igjen. Gult flagg til Anna. Ops. Det morsomme var at resten av jentene på laget prøvde å redde meg så godt de kunne overfor dommeren. ”Shes foreign, she didnt know.” Og jeg visste det virkelig ikke. Hvilken idiotisk coach var det som ikke fortalte meg denne veldig sentrale regelen? Det var Matt det, han og de andre var derimot strålende fornøyde. Bra takling. Yes, en av motstanderne havna i jørma. Tommel opp.

I går spilte varsity volleyball Tillamook. Det var intenst. Meget intenst. De vant, og nå ligger de visst på førsteplass i hele Oregon state. Herlig. Jeg gikk hjem med vondt i ørene og rusten stemme etter alt for mye skriking.

I dag hadde vi et assemble på slutten av skoledagen. Vi møttes i gymmen og trinnene konkurrerte mot hverandre i alle slags syke leker. Bl.a. skulle noen dra seg over gulvet på et skateboard, og deres eneste hjelpemiddel var en sånn ting som man stakk i do i gamledager for å få i gang sirkulasjonen. Jeg har ikke, og har aldri hatt peiling på hva det heter.

Midt under assembleet ringer telefonen min. What? Ukjent nummer. Hm. Interessant. Hvem kan dette være? Jeg tar telefonen, svarer, hører dårlig hva den andre enden sier. Jeg prøver igjen og igjen og til slutt hører jeg: Kjenner du ikke igjen stemmen min lenger, eller? HANNA! What the..?! Så hanna ringte meg på min mobil mens jeg var på skolen og klokka var halv tolv på natta hjemme i norge. Det var overraskende og jeg lo nesten høyt bare fordi jeg ikke hadde ventet det i det hele tatt.

Portland

I dag var jeg i Portland med Emily, og vi hadde det helt fantastisk.
Vi dro tidlig. Etter et stopp på Starbucks og en 45 min kjøretur, der skravla gikk i ett på oss begge to, parkerte vi bilen og tok bussen inn til downtown Portland. Etter litt møtte vi søstra til Emily. Hun ble ferdig med high school for et par år siden, og var visst også med på denne gode cheerleaderbølgen. Hun var altså nær venn med Erins søster, og jeg ble egentlig overrasket da hun viste seg å være noe av det hyggeligste jeg har møtt på lenge. Tatt gårsdagens hendelser i betraktning.
Et av turens høydepunkter var Saturday marked. Jeg vet at Hanna hadde drept for å være her. Hippier som lager egne ting og selger dem. Alle slags ting du kan tenke deg. Bilder, såper, armbånd, smykker, mat og masse annet fancy. Vi ville ta bilde sammen med en hippiemann, men selvfølgelig var batteriene døde på kameraet.
Forever XXI (altså 21, ikke XXL) er herved min yndlingsbutikk her. Tett etterfulgt av 3 monkeys. (Joda, intelligente navn på butikkene her, det skal de ha).
Da vi kom hjem hang jeg med Cain, og det noe tragiske hovedtemaet i samtalen vår var hvem det var som var avbildet på sedlene her i Amerika. Meget interressant.
Sam er borte, og jeg har rommet for meg selv. Planla å se på film og bare være lat, men så svikta dvd-spilleren meg. Så nå sitter jeg her og skriver norsk i stedenfor.

Barnesoldater og shopping og sånt

Dagene her går i ett, og jeg har ikke tid til å hverken lengte hjem eller oppdatere bloggen så ofte som jeg gjerne skulle ha gjort.
Denne uka har vært en av de mer hektiske. Skole, lekser, volleyballtrening, kamper og alt annet har nærmest overlappet hverandre, og jeg har bare fått gjort halvparten av det jeg gjerne skulle ha gjort. Mandag beynte med at jeg gikk rundt og innbilte meg at det var fredag, og jeg ble like skuffet her gang noen minte meg på at det var absolutt ikke tilfelle. Tirsdag (som i følge meg burde vært lørdag) var kampdag igjen. Vi måtte kjøre neten to timer til Tillamook (igjen!!). Denne gangen var det alle lagene, heldigvis. Jeg brukte turen ned på å snakke med Paper, en veldig oppbegående junior. Tillamook stinker pga alle kuene der. Virkelig stinker. Vi gjorde det ikke sånn kjempebra, men bedre enn vi pleier. Så gjorde Varsity den feilen å tape. Og dette er amerika, og her tar de skolesportene seriøst. Ingen fikk snakke på tilbakeveien. Jeg mistet dekning på mobilen min halveis hjem, og iPoden min var det som fikk meg gjennom resten av turen. Til Hanna: Jeg har oppdatert min iPod. Nå er de mer skapmusikk der. Passe utkjørt kom vi hjem rundt elleve. Lekser var selvfølgelig utelukket å gjøre.
I går hadde jeg matteprøve, og jeg tror ikke jeg strøyk. Jeg ble veldig lettet.

Vi hadde home game i går. En av hovedforskjellene fra skolen her og i Norge, er at de gjør så mye ut av alt. De kler seg i skolens farger, alle møter opp for å se på kampene. Skolen er ikke bare et sted de er fodi de må komme seg gjennom pensum, det er så mye mer her. Varisty vant, og alle ble glade. Og igjen kom jeg ikke hjem før sent. Me det gjorde egentlig ikke noe.

I morges hadde jeg et problem. Et alvorlig poblem, ville jeg si. Jeg hadde ikke noe tøy å ha på meg. Jeg innså i et skrekkelig øyeblikk at jeg hadde virelig ikke nok klær. Ingen dongeribukser i hvert fall. Alt var til vask. Resultatet? Jeg skal bruke penger i dag og i morgen. I dag med Sam på Ross, og i morgen med Emily i down town Portland.

Emily... Emly er ei lita, blond jente som bare ser søt og grei ut. Som jeg ikke har kunnet annet enn å tenke bra om. Helt til... "Are you going shopping with Emily?! She's a bitch!" Ååh? Virkelig? Jeg skjønte ingenting. Men hun oppfører seg tydeligvis som ei falsk hore ovenfor alle og enhver. Jeg vet ikke, jeg... Ettersom hun ikke har vært noe annet enn grei når jeg har vært sammen med henne. Vi skal kjøpe kjole til homecoming og ellers gjøre det vi kan for å få brukt opp alt av penger vi måtte ha eller ikke ha.

Banning... Jeg skal ikke prøve å påstå at det gjelder hele USA, men her banner de relativt lite i forhold til Norge. I Norge banner man i en helt annen skala. "The B-word, The F-word, The S-word" Blir aktivt brukt her i stedenfor å bare si hele ordet. Sophie (tysker) og jeg skjønner ikke helt poenget. Ikke at jeg noengang har bannet noe mye. Derfor ble jeg virkelig overrasket over meg selv i går kveld (kanskje de kom fra dårlig innfytelse fra hanna) "That fuckng freaking door wount open!" Wooow. Hvor det kom fra aner jeg ikke. Men det var masse mennesker rundt meg og alle sperret opp øynene. Inkludert meg. Jeg skyndte meg inn gjennom den andre døra. som faktisk åpnet seg. Det var heller flaut.

Engelskklasse min er av den mer engasjert typen. Denne uka hr vi sett en film om Invisible Children. Barn som hver morgen og hver kveld går i opp til flere timer for å finne et trygt sted å sove. De kan ikke sove i sne egne landsbyer, fordi de er redde for at The Rebvels skal komme og ta de med som barnesoldater. Derfor går de.
Når man er på sånne videoer, føler man som regel en rang til å gjøre noe. Forandre på noe. Denne trangen sitter kanskje i kroppen en stund, men som regel glemmer du det etterhvert. Sånn er i hvert fall jeg. Og neste gang noe eller noen måtte minne meg på det hele, får jeg fryktelig dårlig samvittighet og ønsker på ny at jeg kunne gjøre noe. Forandre noe. Istedenfor blir man sittende igjen med en følelse av håpløshet.
Ikke min engelskklasse nei. Vi fant fort ut at det første skrittet mot en løsning på problemet måtte være å informere folk. Kanskje sende brev. Og flere brev gir mer effekt enn få brev. F.eks det er bedre om hele skolen sender et brev hver, enn at bare vår engelskklasse gjør. Det tok en halvtime, så var rektor i klasserommet, og vi planla allerede et møte med hele skolen. Filmen på 55 min skal vises, folk skal si ting og alle er engasjert. Alt er planlagt. Hvordan skal man holde på oppmerksomheten til alle? Hva skal man gjøre etterpå? Alt. Jeg tror aldri dette hadde skjedd i noen av mine klasser i norge. Jeg tror mange folk er redd for å engasjere seg i en slik grad i Norge. Redd for å vise at de bryr seg i en så stor grad at de faktisk er villige til å i hvert fall prøve å gjøre noe.

I dag gikk det opp for meg at jeg ikke har sendt mamma og pappa et eneste bilde fra USA. Da jeg sjekket mailen i dag, hadde jeg en lang mail fra mamma. Sånn lang sånn som i kanskje en word side. Og halvparten (minst) var bare spørsmål. Hvoran går det? Hvordan er skolen? Hvordan er fagene dine? Er det vanskelig med engelsken? Går det bedre? Du skader deg vel ikke? Hva er nummeret ditt? Og sånn fortsetter det. Haha, jeg elsker mamma. Hun har det med å være morsom uten å ane at hun er morsom. F.eks da hun senere i mailen informerte meg om at det var ni timers tidsforskjell fra oregon til Norge. Jo takk, jeg har vært her i seks uker nå. Jeg har fått akkurat den informasjonen med meg.

Mitt liv har vært en løgn. I løpet av de siste ukene har jeg løyet kontinuerlig uten å innse det. Jovisst har jeg vært på Dutch Brothers (overpopulært kaffested). Jeg var der den tredje dagen min her. Bare at jeg var alt for trøtt og i svima til å innse det. Så siden har jeg gått rundt og sagt at jeg ikke har vært der. Det svir litt på samvittigheten, me jeg tror jeg skal komme meg levende over det.

Nå syes eg at min kjære vertssøster skulle få den litt for store ræva si gir og kjøre oss til Ross. Klesskapet mitt og jeg skriker etter fornyelse i omvgivelsene.

Push ups, kamp, turneringer og endelig helg

Det har ordna seg. Min nøkkelbekymring har endelig godt opp i røyk og forduftet. Jeg slipper skolebuss. Erin kjører meg.

Hvem er Erin? Vel, det kan ta tid å forklare fullt og helt hvem Erin er, men du skal få et kort sammendrag. Erin er Sams beste venn. Erin er den heldige eier av en mini van. Erin har røykt hasj siden hun var 13 år. Erins foreldre er noe ustabile. Det går i alt fra fattigdom til konemishandling og jeg vet ikke hva. Men hun klarer seg.. Og Erin går i kirka. (random information) ”Erin basicly lives here.” var noe av det første jeg hørte om henne. Og det gjør hun også. Hun kan være hjemme her når jeg kommer hjem fra trening. Sånn som i hjemme alene. Evt. bare med Sandy. Erin er Senior, og jeg er glad i Erin. Og nå kjører hun meg hjem, så jeg liker henne enda bedre.

Du lurer kanskje på hvorfor push ups har fått sin rolle og spille i tittelen på dette innlegget? Jo, nå skal du høre. Jeg har (som du kanskje har fått med deg) vektrening som et fag på skolen dette trimesteret. På torsdag fant de ut at vi skulle ha push ups-test. Hvor mange push ups klarer du å ta på et minutt? Haka måtte være borti en knyttneve som var plassert på gulvet for at det skulle telle. Jeg gjorde 50. Siden jeg aldri har gjort en lignende push ups-test før, visste jeg ikke om det var bra eller dårlig for meg, men det var 3. best i klassen (gutter&jenter), så det må vel være rimelig bra.

I går var jeg på fotballkamp. Laget vårt suger i år, så jeg har blitt fortalt at vi skal være heldige hvis vi vinner en eneste kamp. (i motsetning til i fjor, da...) Men kampene er likevel en opplevelse. Jeg treffet alltid nye folk, og begynner å prate med folk jeg ikke har snakket med før. I går var det Ian og Basil. Basil er en liten freak fra historieklassen min, som ksulle vært senior, men ble holdt tilbake et år, og også tar historie (som er en sophomore klasse) fordi han strøyk. Veldig grei, men til tider irriterende og klengete. Ian er høy. Det er vel det første man legger merke til. Ikke sånn stygg, tynn høy, der man lurer på om man kan blåse ham overende hvis man prøver hardt nok. Nei nei. Høy og sterk og muskuløs. Han holder på med wrestling. Og dette ble et av hovedtemaene. Alle wrestlingguttene på skolen mener nemmelig at jeg burde begynne å wrestle. Alle jentene sier: Øhm, nei Anna! Untatt et fåtall som oppmuntrer og sier Ja, kjempekult. Det er ei anna jente på skolen som wrestler, og alle de andre jentene er enige i at hun gjør det ene og alene for oppmerksomhetens skyld. Vel, jeg skal holde dere oppdatert på denne problemstillingen.

Laget vårt tapte. Erin banna, og Jerry smilte som alltid. Bak oss gikk en av freshmenvennene mine fra volleyballaget og sa ”Tispe” med den mest amerikanske aksenten du kan tenke deg. De ville lære hva bitch betyr, og før jeg fikk tenkt meg om, hadde jeg lært dem det. Nå som tiden har gått, angrer jeg litt. Ettersom dette har blitt et allment brukt ord her i YC.
Freshmen er søte. Nesten hele teamet mitt er freshmen, og de er høylydte og typiske fjortiser. En del oppfører seg eldre, men noen ganger får jeg lyst til å forlate området når de setter i gang for fullt. Som regel reiser varsity og JW sammen med JW2, men under dagens turnering var vi bare JW2. Fra klokka seks i morges og til nesten syv på kvelden tilbrakte jeg dagen enten på en buss, eller i volleyballhallen.

Vi tapte også, og etter kampene våre ventet masse spørsmål om norsk. Alyssa var helt i ekstase da hun fikk lært seg en setning og noen ord. Opprømt gikk hun til Kelsys mor og sa: ”I can speak Norway... er, I mean Norwegian. Listen to this: behåå, kløøft, ven(n) (<- Ikke uttalt n på slutten), tisper. And: Vi skal spise middag på en ostefabrikk”. Jeg gav henne med andre ord et rikt, norsk vokabular som hun kan bruke i alle sammenhenger. Du stiller kanskje spørsmålstegn med dette med ostefabrikken, og hvorfor i all verden jeg ville lære en 15-åring å informere omverdenen om at hun skal spise middag der. Vel, det var ikke helt tilfeldig. Egentlig, så var det ikke tilfeldig i det hele tatt. Turneringen tok plass i Tillamokk. Og i Tillamokk befinner en diger ostefabrikk sted. Oregons store stolthet når det kommer til ost og is. (hanna og jannike: Dere skal tas med hit) Så selvfølgelig tok vi en ulovlig omvei på tilbakeveien innom fabrikken. Grunnen til at den var ulovlig er at bussreglene for turer har endret, og blablabla. (jeg har i det siste fått et bredt innblikk i livet som bussjåfør og alt det måtte inkludere siden min kjære vertsmor kjører skolebuss og er meget stolt av det). I morgen skal jeg i kirka. Så i bursdagen til Sophie og så til McMinville med Therese og Ian. Therese er norsk. Jeg møtte henne for første gang sist helg på ef møtet. Jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye på at hun bodde rett ved siden av meg, før noen overrasket meg på kampen i går. ”Anna, you’re in big trouble!” hører jeg min volleyballtreners stemme bak meg. ”Erin!” (positivt overrasket, men en tanke usikkert) Hadde vi en kamp i dag som jeg klarte å glemme? Neida. Hun skulle bare ha oppmerksomhet. Tanta hennes kjenner Thereses familie, og det ene førte til det andre som igjen førte til en rekke morsomme tilfeldigheter og vips, der sto Erin (coach) med Therese (norsk) . Når man først setter i gang kjeften på to utvekslingsstudenter fra samme land som ikke har snakket sitt eget språk på en stund, skjønner man jo at det ikke er lett å stoppe dem. ”Ey, we’re in america. Speak english!” Som om de hadde snakket norsk om de befant seg på norsk jord aldri så lenge. Nå skal jeg stoppe å skrive før Liv Jorunn dreper meg for å skrive alt for langt og hun må tråkle seg igjennom det kjedelige livet mitt i en alt for lang evighet fordi jeg tvinger henne.

Jegburde lese kjemi

Jeg burde lese kjemi.Jeg har kjemiprøve i morra og burde lese. Men lysten er bare ikke der. Det er godt å vite at man ikke trenger noe mer enn en C. Ingen kommer noensinne til å se disse karkterene mine igjen. Friår. Det tenkte jeg i hvert fall før jeg kom. Det var før jeg ble introdusert for calculus. Jeg tror jeg skal se på meg som heldig hvis jeg i det hele tatt står. Da er kjemi bedre. Selv om jeg støter på nye ord hele tiden.
Ms Land er fremdeles en virvel av alt for store bevegelser og alt for mange rare lyder. I går var hun visst i dårlig humør. (Eller kanskje bare i et litt rart humør) I hvert fall satte hun seg ned og da vi skulle komme med eksempler på forskjellige fysiske og kjemiske forandringer, kom hun opp med ting som kokende babier og rotnende hjerner. Hun elsker forresten den italienske jenta i klassen vår.
Jeg burde virkelig prøve å anstrenge meg for å lese kjemi.
Freshmen jenter er søte, rare og overalt.
Jeg misliker skolebussen. Misliker er kanskje et mildt ord. Jeg misliker den virkelig sterkt. På vei til skolen kjører Terry meg. Men jeg har ingen til å kjøre meg hjem igjen. Alternativet er altså skolebuss. Kult, tenkte jeg før jeg kom. Jeg får ta en av de gule skolebussene jeg har sett så veldig mange ganger på film. Men det er ikke mye kult å sitte på den bussen. Utenfor er det 34 grader. Inni er det en haug med unger som skriker høyt og sloss om plass. Alle hater skolebussen.
Emily sa hun kunne kjøre meg. Men Emily gikk bort og skada kneet sitt, så nå kan hun ikke kjøre. Dårlig planlagt, spør du meg.

Møte mm

I dag gikk turen til Silver Falls. Det er i nærheten av Salem, som er hovedstaden i Oregon. Før jeg kom hit, levde jeg i den tro at Portland var hovedstaden, men det er det altså ikke. Silver Falls er et slags stort campingområde halveis oppi fjellet. Det var veldig fint der, og ja, flere fosser. Vi dro hit for å delta på et obligatorisk møte med EF. Jeg håpet på å møte Nora her, men det gjorde jeg ikke. På den annen side møtte jeg en hel haug med andre studenter fra hele verden. Jeg møtte folk fra alle de typiske landene. Tyskland, Spania, Italia bl.a. Men jeg møtte også folk fra Japan, New Zeland, Brasil, Nederland. Og heldigvis også noen fra Danmark, Sverige og Norge. Det var en rar følelse å kunne stå ansikt til ansikt med noen og snakke norsk igjen. For første gang på en måned.

Utvekslingsstdenter
På møtet snakket de om alle elementære ting som vi alle visste fra før. ”Ikke bli gravid” ”Don’t use drugs” ”Don’t get married” ”Don’t drink alcohol” og den remsa der. Vi spiste også mye. Men jeg var egentlig ganske flink. Den norske gutten så svensk ut. (Hanna: Han så ut som en kopi av en av de svenskene vi møtte i Frankrike. )

g

Foss... med folk som går bak
Sam is spoiled rotten. Det er ordene som går gjennom hodet mitt hver gang hun begynner å diskutere med mora si. Hun er altså vertssøstra mi, og har levd alene med foreldrene i seks år. Før det var hun yngst, og eneste jente, og det hjalp nok ikke heller. Resultatet er at hun er vant til alltid å få sin vilje, og jeg tror jeg oppførte meg eldre i en alder av 14 år. Hun er altså 19. Når det er sagt, er hun veldig grei.

Dumme spørsmål om Norge detter fremdeles inn. Her er et jeg fikk i går, og som jeg lo høyt av: Kan dere bestemme hvem dere vil gifte dere med i Norge?

I historietimen skulle Justin prøve å finne Norge på et kart på internett. ”Er det i Madrid?” ”Er det i Paris?” ”Paris og Madrid er byer, Norge er et land.” ”Oh... ok...” Jeg tror læreren hadde lyst til å skyte ham, i hvert fall kaste ham ut av klassen for å være så fullstendig uvitende i geografi.

Jeg elsker walmart. For de som ikke vet hva det er, så er det et slags digert varehus eller noe med alle verdens forskjellige ting. Og det er billig. Veldig billig. På fredag tok jeg turen dit og kjøpte: Mascara, ting til å farge øyenbryn (x2), omega 3 tabletter, jerntabletter, kostilskudd, shampoo og balsam (0.7 liter flasker). Alt dette kom på en total på rundt 150 kroner. Det er ca det mascaraen hadde kostet i Norge, om den ikke hadde vært dyrere.

Folk ser gamle ut her. Hver gang jeg tror jeg ser en litt kjekk gutt, viser han se gå være sophomore. Det er skuff. Og er han ikke sophomore, så har han garantert kjæreste. Problematisk.

Jeg tror ikke jeg har skrevet om min venn, Nick. Jeg elsker ham. Jeg elsker ham virkelig, og det av den grunn at han kan snakke dansk. Mora hans er fra Danmark, og han snakker flytende dansk. Og jeg kan snakke med ham på norsk, og han skjønner hva jeg sier. Derfor sitter vi alltid å snakker sammen på ”merkelige språk” som de andre sier.
”De andre” er morsomme. De samler seg i sirkel rundt oss, spisser ører og ser fasinert på oss. ”Snakk! Kom igjen, snakk!!”

Ellers har jeg alt for mye lekser jeg ikke får gjort.

My friend in Arizona

Jeg lovte Liv Jorunn å dedikere et innlegg til henne. Fordi hun er et prakteksemplar av 4-kløveren og min beste venn. Og fordi jeg alltid referer til henne til folk her. Bare at alle her kjenner henne som "my friend in Arizona". Jeg savner deg så veldig, og gleder meg ekstremt til å se deg igjen. Jeg gleder meg tl jeg skal prøve å overbevise min vertsfamilie om å dra til Arizona. Jeg gleder meg til å sitte å sløve på rommet ditt igjen. Jeg gleder meg til å se det skeptiske blikket du alltid sender meg når jeg prøver å gjøre hva som helst. Jeg gleder meg til å le av deg når du tvangskoser Ayla. Jeg gleder meg til å nøtte tvinge deg til å finne på noe annet enn å se på tv. Jeg gleder meg til vi to skal pumpe på spenst, og leke store sterke muskelfolk. Gleder meg til vi skal le av miriam fordi ho har rødt hår. Gleder meg til vi skal har dårlig humor med Pernille. Og til du skal belære meg om hvordan man ikke kan blande forskjellige klikker. Og vi skal lese dårlige blader, hate lærere, mislike mennesker og gjøre alle andre ting vi pleide å gjøre og så mye mye mer. Jeg gleder meg til vi to skal på heisatur til Frankrike sammen. Vi skal snakke amatørfransk og ingen kommer til å skjønne hva vi sier. Det blir bra. Men for å glede meg til noe som er litt nærmere, gleder jeg meg til jeg kan snakke med deg på telefonen in front of alle amerikanerne og de skal se kjemperart på meg. Og jeg skal le og snakke dritt om de rett opp i trynet deres og de kommer bare til å le og synes jeg er søt som snakker et rart og fremmed språk og er med på å gjøre skolen og landet deres flerkulturelt. DET gleder jeg meg til forresten. Snakke dritt om folk. Det er liksom vår ting, når jeg tenker over det. Det spiller ingen rolle hvor mye vi liker en person. Man kan alltid snakke dritt om han/henne. Kanskje utenom 4-kløveren.
Liv Jorunn, kort og godt: Du er en stor del av meg som for øyblikket befinner seg alt for langt borte, og jeg kan ikke vente til jeg ser deg igjen.

Livet i USA

I dag kjørte jeg for første gang. Sånn som i for første gang i hele mitt liv. Jeg synes jeg var ganske flink. Senere i dag skal jeg på en bbq. Sandy er syk, sp jeg slapp kirke i dag. I går kveld hang jeg i parken. Jeg har funnet min nye lillebror (sorry william). Og livet er egentlig ganske greit. (Ser man bort fra calculus) Terry er kul. (min vertsfar) og Sam er grei. Jeg begynner endelig å forstå fotball etter at syv amerikanere satt rundt meg under fredagens kamp og ivrig prøvde å forklare. Samtidig. Litt forvirrende, men morsomt å høre på. Etterpå måtte Adam ta en steg for steg forkling, og nå er jeg nesten der.

Volleyballturningen i går var festlig, selv om vi ikke gjorde det så bra og trenerens bestefar døde midt i det hele. Det var en liten partydemper. Vi måtte spille i basketballuniformer siden våre ikke kommer før tirsdag. De var alt for store og ekstremt varme å ha på.

Ja, vi tapte denne kampen. Og ja, draktene var alt for store.

Hjemmelengsel

Jeg snakket med mamma og Hanna i dag. Det er merkelig hvordan man går rundt og tror at man ikke har særlig hjemmelngsel, men med en gang man hører stemmen til noen kjente, begynner tårene og trille. Stille, store tårer som renner nedover kinnene og gjør stemmen litt småskjelven og usikker. Tårer som ikke nødvendigvis blir hørt i den andre enden av telefonen. På andre siden av verden. Jeg har egentlig ikke så mye hjemmelengsel. Ikke ennå. Men når den kommer, kommer den plutselig, uten at jeg venter det. Jeg kan sitte i bilen med andre mennesker og se ut av vinduet. Plutselig ser jeg noe som minner meg om hjemme, og øynene fylles ufrivillig med tårer. Det kan være helt tilfedlige, dagligdagse ting. Ting jeg assosierer med noe eller noen.

Da jeg kom hit, lovte jeg meg selv (og Hanna) å ikke lengte for mye hjem. Dette er et år i livet mitt, og jeg vil nyte det uten å hele tiden se meg tilbake. For jeg skal jo tilbake. Kanskje ikke ennå, kanskje det fremdeles er lenge til. Men jeg skal tilbake. Og når jeg kommer tilbake, vil jeg ha opplevd mye. Ikke bare sottet på rommet mitt og tenkt på Norge og alt jeg etterlot der da jeg reiste.

Savn kan likevel være en god følelse. Når jeg kjenner at jeg savner vennene mine og treningene i Norge, merker jeg hvor heldig jeg er. Hvor heldig jeg er som har verdens mest fantastiske mennesker som venner. Hvor heldig jeg er som trives med det jeg gjør. Hvor heldig jeg er som har muligheten til å reise hit og gjøre alt det jeg gjør. Hvor heldig jeg er som har en mamma som jeg savner, og som bryr seg om meg og sender koselige og morsomme mail til meg.

Beste gjengen <3

Endelig Fredag

Det er endelig fredag, og min første uke på skole er offisielt over. Eller i hvert fall mine første fire dager. I kjemien i dag spiste ms land et lys, og i engelsken gikk jeg så langt som å lese et dikt. Da følte jeg meg flink. I går var jeg en gang på vei inn i feil klasserom. Det var jeg ikke i dag. Det fikk meg til å føle meg enda bedre. Til og med matte gikk greit i dag. Jeg fkk mitt første glimt av cheer leadernes prestasjoner i dag. Det var ikke så veldig imponerende. Skolen min er forresten veldig for team spirit og team building. I dag skulle alle ha på seg noe svart og oransje (skolens farger). Bare halvarten hadde husket dette, men tanken var god.
Mitt nye kallenavn er Norway. Eller Sweden. Kommer an på hvem som snakker.
I dag skal jeg på min første am fotballkamp. Jeg ser faktisk frem til det. Men jeg synes synd på den stakkaren som må forklare meg reglene. Jeg har faktisk ingen idé om hva som skjer der ute på den banen.
Akkurat nå holder jeg på å gi en fyr norskleksjoner over telefonen. Det går dårlig. Samtidig ser jeg på mattprgrom på tv og blir sulten. Og nå begynte visst oprah.

Første skoledager

Jeg begynte på skolen på tirsdag. Etter ti uker sommerferie, kom det som et uventet slag. Jeg møtte opp første time, litt smånervøs må je innrømme. Første time var kjemi. Et monster av en bok lå i sekken min og ventet på å bli åpnet. Da jeg først kom inn i klasserommet, dukket såklart det første problemet opp snart. Hvor skulle jeg sette meg? Omtrent halvparten av klassen hadde kommet. Jeg kjente ingen. Diskret gled jeg ned i en ledig stol mellom to jenter. Her må jeg få si at pultene og stolene på skolen min henger sammen. Det gjør det hele veldig komplisert i følge meg. Man kan bare komme seg inn i stolen fra den ene kanten. Dette skaper mange unødvendig turer rundt pulten i løpe av en dag. Vel, tilbake til min første skoletime i USA. Det tok ikke mange minutter før en overibrig, småfeit lærer kom vraltende inn og begynte å snakke, mens hun gestikulerte vilt med armene. Miss Land. Hun er grei, bare litt sær. Og jeg har hørt at man bør ikke komme på kant med henne. Det tok henne to dager og i det hele tatt innse at jeg ikke var fra USA. Kjemi er ok. Greie folk der. Vanskelig på engelsk, men det går nok over. Hadde min første prøve i dag. Det gikk helt greit.
De som på den annen side ikke går like greit, er matten. Jeg tror hjernen min fremdeles er satt på feriemodus. Jeg husker ingenting. Eller så kjenner jeg det bare ikke igjen. De gjør en masse ting litt forskjellig, de har lært en del ting jeg ikke har lært og selvfølgelig har alt et annet navn. DET er nok til å forvirre meg. Men jeg satser på at det også kommer seg etterhvert.
Av de fagene jeg har, var nok likevel American History det faget jeg var mets lost i den første timen. Læreren åpnet med en pre-test. Sånn for å kartlegge hvor folk lå. Test i Amerikansk historie? Når var the civil war? Øhm... Jeg vet i hvert fall at det var en civil war, teller det? Neppe... Når jeg er inne på historietimene, må jeg forresten nevne at det henger et norsk flagg på veggen der. Jeg så det ikke med en gang. Grunnen til det, er at det er kanskje en 30del så stort som det tyske flagget som hang ved siden av. Hvorfor det? spurte jeg. Jo, fordi den norske utvekslingsstudenten som hadde gått her på skolen, hadde kommet med et lite flagg. Den tyske hadde kommet med et stort. Men det har den danske også, så jeg planlegger å tegne et blått kors inni det danske flagget. Må bare vente på en anledning.
Engelsk klassen min er morsom. Altså: Folka der er morsomme. Klassen i seg selv er mye lekser og... ja, mye vas også.
Etter tre dager på skolen, begynner jeg å integrere (hvordan staver man det?) meg. De fleste er veldig greie her. I morgen venter min første fotballkamp, og jeg synes allerede synd på den stakkeren som må prøve å forklare meg reglene.
Jeg skulle egentlig ha min første volleyballkamp i dag. Det ble det dessverre ingenting av. Pga kommunikasjnssvikt møtte ikke det andre laget opp. Jaja... Nå burde jeg gjøre noe fornuftig i stedenfor å sitte her.

:)

Grilling, jogging og liv

Til og med hunden i denne familien er i dårlig form. Jeg prøvde å løpe rundt den lille asfaltbanen vi har rett med huset her. 400 m ei runde... Det blr fort en del runder før man kan kalle det trening. Hunden orka 5, så var det ike snakk om å løpe lenger. "Molly loves to run" my ass om ho gjør. Vel, jeg vandt ho fast til et tre og løp for meg selv. Da jeg slapp ho opp for å knytte på ho båndet igjen, løp ho hjem. Pinglehund. Jeg savner Fant. Han kan ihvet fall løpe. Forsvåvidt savner jeg et ordentlig sted å løpe også.
I dag var jeg på grillings sammen med vertsforeldrene mine. Med masse gamle mennesker og noen få yngre. Kirkefolk. Og ei som skremte meg litt. Ho begynner på sitt første år på highschool, og jeg må nok se mye til ho. Jeg burde vel egentlig synes synd på henne. Hun åpnet samtalen vår med at ho er veldig sjenert. Og så at ho ikke har hatt en venn på fem år. Og sånn fortsatte hun. Ho tok meg med opp på rommet sitt og viste meg rundt. Ho samler på pelsdyr. Hadde en rev og katt og ulv og alt. Jeg ble bare enda mer skeptisk. Så spurte ho om ho kunne få to klemmer, og jeg rømte huset etter det.
Nå sitter jeg og er lettere asosial med meighan, ei jeg skal gå på skole med. Ei dame kom just på døra med noe som visst er svensk brød. Jeger ikke helt sikker på hvorfor ho kom med det. Men tanken var vel god. Jeg ble forresten kalt svensk opp il flere ganger i dag. Mange ganger, faktisk. "Is that your swedish phone?" "Noo, its not my NORWEGIAN phone" Opp til flere ganger måtte jeg si at jegvar fra norge. Jeg sa til og med spesifikt at norge ikke var det samme som sverige. Lievel klarte de å gjøre det feil. Til slutt ble det bare: "And this is Anna, she's from.... Where was it again?" Vel, jeg kom meg gjennom det også. Det var egentllig veldig koselig.
to fridager igjen før skolen begynner. Min sommerferie har vart i... ti uker. Deilig.
Jeg har lyst på kaffe. Ellers er alt fint.

BJJ eller volleyball?

Jeg trente BJJ i dag. Og det var deilig. Endelig litt fornuftig trening igjen. Jeg har veldig lyst til å fortsette, men selvfølgelig er det en hel rekke problemer som dukker opp med en gang jeg finner noe jeg liker:

1. Dyrt.
2. Ganske langt borte, og jeg er avhengig av at noen kan kjøre meg
3. Det kræsjer med volleyballen, som jeg allerede har meldt meg på
4. Har ingen penger.

Møkk. Jeg vil trene BJJ. Og forresten møtte jeg en fy der som trente på en judoklubb. Bare at den var 40 minutter unna, koster sikkert like mye og kræsjer garantert med volleyballen.
Ikke for å si et stygt ord om volleyballen, men det er ikke akkurat hard trening. Ikke på det nivået jeg er på i hvert fall. Klarer jo knapt å treffe ballen. Og det er ikke halvparten så gøy som
ju jutsu. Eller judo.

Hvorfor kan de ikke bare ha et eller annet altarnativt for meg på skolen, i stedenfor å gjøre det så veldig vanskelig for meg?

For øvrig hadde jeg en fin dag i dag. Sto opp tidlig og kom oss ut av huset rett etter ni. Etter en stor kopp goood kaffe, fikk jeg hentet bankkortet mitt. FOr de som ikke har hørt den historien, klarte jeg å miste bankkortet mittnoen få dager før jeg dro hjemmefra. Mamma var ikke så veldig fornøyd med det. Men nå har jeg altså fått et nytt et i posten. Vi kjørte litt rundt og stressa litt før vi fant en minibank som ville ta kortet mitt. Det kan hende at den første vi prøvde hadde tatt det, hadde det ikke vært for at jeg (fant jeg senere ut) kontinuerlig tastet inn feil pin kode. Flaks.

Så kjørte vi til en naboby og brukte store deler av dagen på å shoppe. Jeg ble nesten itt lei. Vi var i noen digre butikker. Bl.a Ross. Det er så billig her at jeg spyr nesten. Likevel klarte jeg å kjøpe mest ting jeg trengte. (Unntatt kanskje et par sko). Jeg mener. Jeg glemte pysjamasen min i Norge. Og det blir litt rart å vandre rundt i bokseren hos folk jeg egentlig ikke kjenner, men holder på å bli kjent med. Så derfor var det absolutt på tide å gå til innkjøp av en pysjamas. Hårting trenger man alltid, og det samme med sokker. Og t-skjorter å trene i er også høyt rangert i mine "må-ha"-er. Og telefon. Jeg fikk endelig kjøpt en telefon. Jeg har ubegrenset teksting og masse ringeminutter. Er litt usikker på hvem jeg skal tekste og ringe ennå. Ok, det hørtes ganske trist og ensomt ut. Så ille er det ikke. Tror jeg...

Etter en god unde shopping og lunsj, gikk turen til dette BJJ stedet. Sam (vertssøster) og Aeron (venninne til vertssøster og (nå også meg) (aaaner ikke hvordan man staver navnet hennes) gjorde store øyne da vi kom inn, og begynte straks å snakke om hvor utrolig kjekke de syntes en del av folka der var. Selv ble jeg litt småstrssa, må jeg innrømme. Bare gutter. Av kanskje 25 personer, var det ikke ei eneste jente. Untatt meg da. The foreign exchangestudent from Norway. Jeey. Litt flaut. Det hele gikk likevel veldig bra. Jeg var ikke helt elendig, og folka var greie. Faktisk følte jeg meg ganske flink. Derfor har jeg veldig lyst til å komme tilbake igjen. Bare at det kan fort vise seg å bli vanskelig.

Treninga varte to timer, og jeg synes oppriktig synd på de tre som satt og ventet på meg. Sandy (vertsmor) var der også. De forsikret meg likvel om at det ikke hadde vært noe problem. Aeron meldte seg frivillig til å evt kjøre meg flere gager Hun syntes at utsikten hadde vært så bra at det var verdt det. Alle var ganske trøtte på vei tilbake igjen. Nå har jeg fått min daglige dose med idiotiske, amerikanske tv-show, så da antar jeg at jeg er klar for senga.

I morgen skal jeg på skolen og registrere hvilke fag jeg skal ha. Jeg vil ha vektløftningfaget! Også skal jeg visst på volleyballtrening, og i bursdag. Jeg er faktisk invitert i bursdag. Ikke pga av søstra mi, men pga meg selv. Hun kommer også, da. Flaks. Er litt skeptisk til dette, da. Vi får se.
Notis: Jeg er veldig flink til å rote til rommet vårt her. Så jeg skal faktisk gjøre en innsats før jeg legger meg og få rydda opp litt av det rotet jeg regelrett legger igjen her.

Camping og krike

Fikk blomster av familien.



Jeg satt på krikebenken i dag etter å ha sovet i maks to timer i natt. Det var ikke en festlig opplevelse når presten snakket i vei i en preken som sp ut til å skulle strekke seg u i evigheten. I nesten tre kvarter varte prekenen. I tillegg skulle vi synge og be og forbarme oss over hverandre og informere hele kirka hva det nyeste nytt var.




Hvorforjeg sov to timer? Jeg var på en spontan campingtur uti hutti. Ikke med telt og ikke med campingvogn. Men med sovepose, og vi sov på steinbelagt grunn. Masse vittige mennesker og lite søvn.

Lang historie...

I kirka møter jeg alle vennene til familien. Og jeg har absolutt ikke kontroll på hvem som er hvem. Jeg møter folk igjen, og de legger inn henvendelser til tidligere små samtaler i våre ny samtaler og jeg står der som et sprøsmålstegn og skjønner egentlig ikke hva de snakker om. Derfor nikker jeg og ler litt.



Annenhvert gammelt menneske her har visst røtter i Norge eller skandinavia. Jeg bare aner ikke hvem. Noen skulle tatt bilder av uttrykket mitt da en gammel mann overrasket meg totalt i dag og sa "Takk for sist" på amerikansknorsk. Jeg kan lett innrømme at jeg ikke skjønte noen verdens ting. En annen inviterte meg med hjem til seg for å se på bilder av oslo for 50 år siden. Vet ikke helt om jeg er interressert.



Jeg må innrømme at selv om jeg satt og ønsket meg ut av kirka i dag, var prekenen faktisk ganske interresant å høre på. Presten vår er ganske kul.



I dag vil jeg se på film og sove. Og det er egentlig alt jeg vil. Men føler litt press for å gå ut å være sosial. Har ennå ikke bestemt meg om jeg vil gi etter for presset eller stå op og si mine egne meninger. Har lovet å se på ol avslutningssermonien i kveld. Så får vi se hva det blir til før det.

Kristen baptistcamp...?

Altså. Jeg har vrt på min første kristencamp i hele mitt liv. (Hvis man ikke regner weekendturen vi hadde med konformasjonen som kristenleir) Det var egentlig overraskende gøy. Det var litt for mye "God er god" og bønn og sånt, men ellers en heller positiv opplevelse. de to første dagene var jeg for trøtt til å gjøre noe som helst. Jeg satt mest taus og hadde kjempehodepine. Det var ikke så veldig gøy. Men ut på ettermiddagen den andre dagen, begynte jeg å prøve å gjøre meg kjent med noen av de andre menneskene. Jeg kjente ingen der. Hadde snakket litt med vertssøstra mi (som forresten er kjempegrei, bare kanskje ikke min type menneske), og det var egentlig det. For de som ikke vet det, så har jeg alltid hatt en irritereende sperre for å snakke engelsk. Spesielt med engelsksnakende mennesker. Jeg tror jeg kom litt over den her på campen.
En av de tingene vi gjorde, var high ropes courses. Haha, sier jeg bare. For jeg var den eneste på gruppa mi som klarte å fullføre hele. In your face Amerika, og go Norge! Vi hadde også water olympics og en del andre aktiviter ute. Vi skulle hatt flere, men dessverre regnet det hele uka. Det var heller upopulært.
Grunnet all regnet, måtte de forandre på ganske mye. Vi lekte masse leker. Så mange at jeg tror aldri jeg har lekt så mange leker i hele mitt liv, ikke en gang på barneskolen. Og så sang de mange sanger jeg ikke kunne. Typisk sanger de sygner rundt bålet.
Jeg har fått utrolig mange morsomme spørsmål. Ike nødvendigvis bare morsomme, noen av de var rett og slett dumme, på grensen til det idiotiske. La meg ta noen eksempler:

- Har dere high fives i Norge?
- Har dere TV?
- Har dere elektrisitet i Norge?
- Har dere fast food i Norge?
- Går dere på skole?
- Skriver dere sånn som oss?
- Skriver dere på engelsk?
- Synes du amerikanere er feite? (Her bare lo jeg og svarte ikke, og de ble litt småfornærma)
- Har dere feite folk i Norge?
- Ser alle ut som deg i Norge?

Dette er bare en liten del av de morsomme spørsmålene. Noen av de andre morsomme episodene som skjedde var f.eks:
Jeg og Bria og Miriam hadde snakket. Jeg forlater rommet, og Bria snur seg lettere stresset mot Miriam. "Stop acting so stupid in front of Anna, she must think we are so stupid, and then she'll go back to Norway and bomb us or something"

En annen:
Folk skulle spørre spørsmål om Norge, og jeg ble spurt om jeg likte "Swedish fish" (Et slags godteri eller noe). Jeg ante ikke hva det var, og jenta som hadde spurt spørsmålet så ganske forvirra ut. Jeg sa at jeg bodde i Norge, ikke Sverige. "But... isn't that the same?!"
Jenta ble veldig flau da hun så uttrykket i ansiktet mitt.

Ellers ler jeg veldig mye av uvitende amerikenere. Ikke alltid høyt da.
Nå er jeg tilbake til det som skal være "hjemme" de neste ti månedene, og det kjennes ganske rart. Begynner å bli vant med tiden her. Klokka er snart to på natta i Norge, men her er den ike mer enn nesten på ettermiddagen. Nå skal jeg prøve å være litt sosial med "familien" min, i stedenfor å sperre meg inne her på dette rommet.

Bilder kommer...

Reisen dit

Klokka 04.45 skulle vi møte på gardemoen. Bare at jeg var der kvart over fem i stedenfor. Min bror, som så vennlig hadde foreslått at han kunne kjøre meg, hadde klart å miste lappen. Derfor måtte jeg ta flybussen fra utenfor huset hans, og så satt jeg der og hadde ikke mulighet til å komme frem før en halvtime for sent. Jeg satt på bussen og tenkte at jeg kanskje burde si fra til noen om at jeg kom for sent. Dessverre hadde jeg ikke nummeret til noen fra EF. Det lå hjemme. Derfor ringte jeg hjem, vekket hele huset, fikk nummeret, prøvde å ringe og fant ut at jeg ringte utenfor åpningstidene. Jaja... Så ringte de meg snart. "Er du på Gardemoen?" "Nei... Nesten.." Men det ordna seg. Jeg sneik i køen ved innskjekkinga, og kom frem til de ni andre EF-studentene som skulle reise med samme fly.

Jeg takker Gud for at jeg fikk reise med disse. For de var en herlig gjeng (i hvert fall mesteparten), og reisen føltes ikke halvparten så lang som den var når jeg hadde noen å snakke med.

Margrethe og Anette. Trøtte og tissetrengte på flyet fra frankfurt til detroit. Men vi ville ikke gå på do, fordi en gjeng skumle mennesker fra fremmede land hadde kastet papir med dritt overalt og det stinket.

Første fløy vi til Frankfurt. Det skjedde ikke så mye på dette flyet. Annet enn at jeg satt nærmest vinduet, og måtte brøyte meg forbi to fremmede menn da jeg skulle på do. Da jeg kom tilbake igjen, hadde visst amerikaneren som satt nærmest midtganga besvimt. Jeg sto et par minutter og nølte, før jeg spurte om han kunne reise seg å slippe meg forbi. Det gjorde han, men med et høyt sukk til sidemannen og en voldsom risting på hodet. Dust.

Neste fly tok nesten ni timer, tror jeg. Frankfurt-Detroit. Vi hadde fått plasser spredd over hele flyet. Det ville vi egentlig ikke ha noe av, så Margrethe, Andrea, Anette og jeg tok fire seter ved siden av hverandre. Etter en til mas og rot og diverse argumenter fra en ekkel, slem flyvertinne, fikk vi sitte der. Margrethe og jeg brukte mesteparten av turen på å synkronisere filmene vi så (Kong Fu Panda, What happens in Vegas og Run fat boy, run), se på et følge damer med burka som satt rundt oss, gå frem og tilbake i midtganga og prøve å gi sjokolade til ungene til burkadamene. De ville ikke ha. Vi hadde også gruppemøte med EF-folk i ganga.

Trøtte kanskje?

Fra Detroit skulle nesten alle videre til Chigago. Men vi skulle på tre eller fire forskjellige fly. Derfor måtte Margrethe tilbringe over to timer alene i Chigago. I mellomtiden satt Sveinung, Ratina og jeg på detroit og drakk kaffe på starbucks. Det var forresten et slit å komme seg inn i USA. Vi gikk gjennom kanskje syv kontroller og måtte fylle ut masse skjemaer og svare på spørsmål og alt. Men de var som regel greie. Vi gikk med samme bager fra EF alle sammen, og det lyste utvekslingsstudenter av oss. Det var det som var planen også. Ingen åpnet koffertene våre. Flaks, for jeg har importert ulovlig brunost inn i landet. Mannen som sjekket visumet og greier var forresten dritkul og grei. Vi ble også møtt av noen EF-folk på flyplassen i Detroit. Det er jeg rimelig glad for, for vi måtte drive å ta buss og greier for å komme oss til en annen del av flyplassen, og det hele var egentlig litt stress. I tillegg måtte vi sjekke inn bagasjen på nytt.

I chigago sto Margrethe og ventet på oss. Jeg ble oppriktig glad og overraska da jeg så henne. Vi hadde fått ei italiensk jente på slep, men ble snart kvitt henne. Vi skulle nemlig utnytte vår siste sjanse til å snakke norsk så godt vi kunne. Begge var ekstremt trøtte, selv etter en kaffe.

Den siste flyturen, inn til Portland, tok fire og en halv time. Det var desitert den verste turen av de alle. Jeg satt alene, og hadde tenkt til å prøve å sove. Problemet var bare at jeg hadde fått plass helt bakerst i flyet, og det var umulig å lene setet bakover fordi der var en vegg. Altså måtte jeg sitte rett i ryggen hele turen, og fikk fryktelig vondt i nakken hver gang jeg prøvde å sove. Jeg ble nesten litt sint på omgivelsene. Jeg satt i midten, og på min venstre side satt ei dame og drakk vodka gjennom hele flyturen. Til høyre satt en mann og så livredd ut. Jeg så forresten lyn fra flyvinduet, og ble litt skeptisk jeg også.

Da jeg endelig kom frem til huset hvir jeg bor, var klokka ca tolv lokal tid. I Norge var den ni på morgenen. Jeg hadde forlatt min brors hus i oslo ti på fire norsk tid dagen før. Altså hadde jeg reist i ca 29 timer. Da jeg først så flyruta mi, trodda jeg at jeg skulle være fremme kvart på elleve på morgenen lokal tid. Det var først på flyet til USA at det gikk opp for meg at jeg hadde feilberegnet reisen med tolv timer.

I USA

Nå er jeg altså i USA, og skal være her, ikke i ett år (som Pernille stadig minner meg på), men i ti måneder. Kroppen og hodet vil enda ikke fungere med tidsgforskjellen, som er på ni timer. Jeg kom frem til huset her rundt tolv på natta i går kveld. Jeg sov i kanskje fem timer. Før det hadde jeg sovet ca 3 timer de siste 48 timene. Jeg er med andre ord veldig trøtt. Dette fører videre til at jeg ikke blir så veldig sosial av meg, og orker i hvert fall ikke å anstrenge meg så veldig for å starte noen samtaler. Vertsfamilien min tror sikkert jeg er noe av det mest asosiale de kunne være så uheldige å få dettende inn i huset sitt. Skal prøve å gjøre det opp senere.
Familien er for øvrig ganske feite, og jeg har fått bekreftet alle de fordommene jeg måtte ha hatt om at amerikanere elsker fast food. "Do you have fast fod in Norway?" var noe av det første som ble sagt til meg. Og ti minutter senere hadde vi kjørt innom en fast food restaurant. Jeg kjøpte kyllingsalat og smoothie. Smoothien smakte bare søtt og sukker. Derfor kastet jeg den med en gang vi kom hjem. De i familien virker ikke helt som om de skjønner hvor usunt det er med fast food.
I dag var jeg med i butikken. Radikale endringer har allerede skjedd i matskapet til familen Wayber. De har fått store mengder frukt, og (til min store lettelse) fant jeg wasa knekkebrød i butikken. Kan du trojeg ble glad?! Frokostblandingen deres smaker forresten også sukker, og til lunsj i dag fikk jeg en baguette med mer peperoni og ost enn brød nesten. Øsj
Heldigvis har jeg lovet Margrethe å ikke spise på McDonalds i hele år. DEt løftet skal holdes.

Reisen tok 30 timer. Den skriver jeg om når jeg har fått kjøpt noe som gjør at jeg kan få ladet denne dataen. Kontakten min passer nemmelig ikke, og nå går jeg tom for strøm.