Nye tarer

I gar begynte jeg nesten a grine. Jeg lyver pa en mate i tittelen pa dette innlegget, men "Nye tarer" hores tross alt mye bedre ut enn "Nesten nye tarer". Sa derfor far det bli staende slik. Sa i gar la jeg altsa i senga mi og tenkte. Som tittelen referer til, ble jeg ganske lei meg. Bare at denne gangen var det ikke fordi jeg hadde hjemmelengsel eller noe. Det var fordi jeg plutselig innsa at jeg snart kommer til a forlate dette stedet, og mest sansynlig aldri se en hel masse mennesker igjen. Mennesker jeg har blitt glad i, og som betyr noe i livet mitt. Venner, larere, trenere, "familie". Jeg er na nesten halveis gjennom dette aret, og sitter med en rar klump i halsen. I dag snakket jeg med mamma pa telefonen, og jeg fikk nesten darlig samvittighet for a ikke savne hjemme mer enn jeg gjor. Tingen er den at jeg vet jeg kommer hjem. Ti maneder er ikke for alltid. Jeg vet at selv om noe kommer til a vare annerledes, vil det meste vare akkurat slik jeg forlot det nar jeg kommer hjem. Dette er annerledes. Ett ar. Ett ar til a bygge opp et nytt system av venner, bekjente og stottespillere. Og sa drar du og rosker opp alle rotter du ma ha plantet.
Menneskene her er helt herlige. Jeg elsker dem virkelig.

I dag begynte det a sno. Det ligger na kanskje 4 cm sno utenfor huset. Dette resulterer patetisk nok i at vi ikke skal pa skolen i morgen. Passer meg greit. Det som ikke passer meg greit, er at alle freaker ut og jeg kommer meg ingensteder fordi ingen vil kjore noe sted.