Reisen dit

Klokka 04.45 skulle vi møte på gardemoen. Bare at jeg var der kvart over fem i stedenfor. Min bror, som så vennlig hadde foreslått at han kunne kjøre meg, hadde klart å miste lappen. Derfor måtte jeg ta flybussen fra utenfor huset hans, og så satt jeg der og hadde ikke mulighet til å komme frem før en halvtime for sent. Jeg satt på bussen og tenkte at jeg kanskje burde si fra til noen om at jeg kom for sent. Dessverre hadde jeg ikke nummeret til noen fra EF. Det lå hjemme. Derfor ringte jeg hjem, vekket hele huset, fikk nummeret, prøvde å ringe og fant ut at jeg ringte utenfor åpningstidene. Jaja... Så ringte de meg snart. "Er du på Gardemoen?" "Nei... Nesten.." Men det ordna seg. Jeg sneik i køen ved innskjekkinga, og kom frem til de ni andre EF-studentene som skulle reise med samme fly.

Jeg takker Gud for at jeg fikk reise med disse. For de var en herlig gjeng (i hvert fall mesteparten), og reisen føltes ikke halvparten så lang som den var når jeg hadde noen å snakke med.

Margrethe og Anette. Trøtte og tissetrengte på flyet fra frankfurt til detroit. Men vi ville ikke gå på do, fordi en gjeng skumle mennesker fra fremmede land hadde kastet papir med dritt overalt og det stinket.

Første fløy vi til Frankfurt. Det skjedde ikke så mye på dette flyet. Annet enn at jeg satt nærmest vinduet, og måtte brøyte meg forbi to fremmede menn da jeg skulle på do. Da jeg kom tilbake igjen, hadde visst amerikaneren som satt nærmest midtganga besvimt. Jeg sto et par minutter og nølte, før jeg spurte om han kunne reise seg å slippe meg forbi. Det gjorde han, men med et høyt sukk til sidemannen og en voldsom risting på hodet. Dust.

Neste fly tok nesten ni timer, tror jeg. Frankfurt-Detroit. Vi hadde fått plasser spredd over hele flyet. Det ville vi egentlig ikke ha noe av, så Margrethe, Andrea, Anette og jeg tok fire seter ved siden av hverandre. Etter en til mas og rot og diverse argumenter fra en ekkel, slem flyvertinne, fikk vi sitte der. Margrethe og jeg brukte mesteparten av turen på å synkronisere filmene vi så (Kong Fu Panda, What happens in Vegas og Run fat boy, run), se på et følge damer med burka som satt rundt oss, gå frem og tilbake i midtganga og prøve å gi sjokolade til ungene til burkadamene. De ville ikke ha. Vi hadde også gruppemøte med EF-folk i ganga.

Trøtte kanskje?

Fra Detroit skulle nesten alle videre til Chigago. Men vi skulle på tre eller fire forskjellige fly. Derfor måtte Margrethe tilbringe over to timer alene i Chigago. I mellomtiden satt Sveinung, Ratina og jeg på detroit og drakk kaffe på starbucks. Det var forresten et slit å komme seg inn i USA. Vi gikk gjennom kanskje syv kontroller og måtte fylle ut masse skjemaer og svare på spørsmål og alt. Men de var som regel greie. Vi gikk med samme bager fra EF alle sammen, og det lyste utvekslingsstudenter av oss. Det var det som var planen også. Ingen åpnet koffertene våre. Flaks, for jeg har importert ulovlig brunost inn i landet. Mannen som sjekket visumet og greier var forresten dritkul og grei. Vi ble også møtt av noen EF-folk på flyplassen i Detroit. Det er jeg rimelig glad for, for vi måtte drive å ta buss og greier for å komme oss til en annen del av flyplassen, og det hele var egentlig litt stress. I tillegg måtte vi sjekke inn bagasjen på nytt.

I chigago sto Margrethe og ventet på oss. Jeg ble oppriktig glad og overraska da jeg så henne. Vi hadde fått ei italiensk jente på slep, men ble snart kvitt henne. Vi skulle nemlig utnytte vår siste sjanse til å snakke norsk så godt vi kunne. Begge var ekstremt trøtte, selv etter en kaffe.

Den siste flyturen, inn til Portland, tok fire og en halv time. Det var desitert den verste turen av de alle. Jeg satt alene, og hadde tenkt til å prøve å sove. Problemet var bare at jeg hadde fått plass helt bakerst i flyet, og det var umulig å lene setet bakover fordi der var en vegg. Altså måtte jeg sitte rett i ryggen hele turen, og fikk fryktelig vondt i nakken hver gang jeg prøvde å sove. Jeg ble nesten litt sint på omgivelsene. Jeg satt i midten, og på min venstre side satt ei dame og drakk vodka gjennom hele flyturen. Til høyre satt en mann og så livredd ut. Jeg så forresten lyn fra flyvinduet, og ble litt skeptisk jeg også.

Da jeg endelig kom frem til huset hvir jeg bor, var klokka ca tolv lokal tid. I Norge var den ni på morgenen. Jeg hadde forlatt min brors hus i oslo ti på fire norsk tid dagen før. Altså hadde jeg reist i ca 29 timer. Da jeg først så flyruta mi, trodda jeg at jeg skulle være fremme kvart på elleve på morgenen lokal tid. Det var først på flyet til USA at det gikk opp for meg at jeg hadde feilberegnet reisen med tolv timer.