Homecoming week

Jeg har hørt mye snakk om homecoming week. Faktisk, så var det noe av det første jeg hørte om da jeg først kom hit. Og jeg burde visst glede meg. Det gjorde jeg også, og det gjorde jeg rett i.

Likevel visste jeg ikke helt nøyaktig hva det innebar. Jeg visste det kom til å bli en dans på lørdagen, jeg visste fredagens fotballkamp kom til å bli viktig. Mer visste jeg egentlig ikke. Ikke før i begynnelsen av forrige uke.

Mandag kom jeg på skolen og oppdaget en lapp på skapet mitt. ”Dress up-days” Hm, interesting... Jeg hadde gjort min første oppdagelse. Hver dag i løpet av homecoming week, skal man kle seg ut som et eller annet. Et eller annet var: Mandag: Pink (boys blue)/ mix it up. Tirsdag: Powder puff uniforms/beach. Onsdag: Filmstjerne. Torsdag: Skolefarger.

Ikke før jeg var ferdig med min første klasse, kjemi, oppdaget jeg neste ting. En hel flokk hadde flokket seg rundt en plakat i junior hallway. Her var det skrevet med store bokstaver hva gangene skulle bli dekorert som. Seniors hadde Hollywood som tema.

En annen stor begivenhet, var Powder Puff. Jenter som spiller fotball. Yeah, tenkte jeg og meldte meg på. Guttene formet sitt eget volleyballteam.

Så fredag ble jeg og en haug andre igjen på skolen for å pynte opp i gangene. Masse fargerikt papir, tøy, lys, hatter og alt annet ble tatt i bruk, og snart var både the walk of fame og immiterte garderober med speil satt opp. Lyset var ikke lenger normalt gult, men oransje og blått og lilla. Dørene ble gjort om til kinoer og jeg vet ikke hva. Festlig i alle fall. På mandag fikk vi vite at seniors hadde vunnet hall decoration konkurrensen. Status.

Brut volleyballkampene skjedde under advisory hver dag. Senior laget vant over både sophmore, freshmen og junior, og til slutt også over lærerne. Det var som det skulle være, med andre ord.

Tirsdag var det tid for den store kampen vår. Powder puff. Etter bare to treninger og et møte, var jeg fremdeles ikke helt stø på hva jeg skulle gjøre. Som jeg informerte Matt første trening: This is the first time I touch that thing, so don’t get your hopes up.

Jeg var ikke en gang sikker på hvilken possisjon jeg spilte. Jeg endte opp med corner og en blanding av running back og reciver. Det ble bra i alle fall. Før kampen var alle gira og klare for å vinne. Vi spilte juniors, og vant 8-6. Genialt.

Powder puff er nesten som fotball, men ikke helt. Det er en veldig sentral forskjell. Vi hadde ikke lov til å takle. Det sugde ganske grundig. Erin likevel store planer om å gi en stakkar junior hjernerystelse. Dette fikk de fleste på skolen vite, og dermed ville ingen spille mot henne i kampen. Den stakkaren som endte opp med å gjøre det overlevde likevel uten større skader.

For å holde kontroll på hvem som var nede og ikke, når vi ikke kunne takle dem ned, ble vi nødt til å løpe rundt med flagg. ( ikke sånne store flagg, bare noen tøybitting, vanskelig å forklare). Det ingen fortalte meg, var at man ikke kunne røske ut flagget til noen før de hadde ballen. Jeg var et sekund for tidlig ute.

Molly kommer løpende mot meg, ballen blir kastet i vår retning akkurat i samme øyeblikk som jeg lener meg ned for å få tak i flagget hennes. Fordi jeg lente meg ned, og hun løp mot meg, endte hun opp med å gå på trynet over meg og det hele så ut som en ganske stygg takling. Spesielt når en jørmefyllt molly reiser seg opp igjen. Gult flagg til Anna. Ops. Det morsomme var at resten av jentene på laget prøvde å redde meg så godt de kunne overfor dommeren. ”Shes foreign, she didnt know.” Og jeg visste det virkelig ikke. Hvilken idiotisk coach var det som ikke fortalte meg denne veldig sentrale regelen? Det var Matt det, han og de andre var derimot strålende fornøyde. Bra takling. Yes, en av motstanderne havna i jørma. Tommel opp.

I går spilte varsity volleyball Tillamook. Det var intenst. Meget intenst. De vant, og nå ligger de visst på førsteplass i hele Oregon state. Herlig. Jeg gikk hjem med vondt i ørene og rusten stemme etter alt for mye skriking.

I dag hadde vi et assemble på slutten av skoledagen. Vi møttes i gymmen og trinnene konkurrerte mot hverandre i alle slags syke leker. Bl.a. skulle noen dra seg over gulvet på et skateboard, og deres eneste hjelpemiddel var en sånn ting som man stakk i do i gamledager for å få i gang sirkulasjonen. Jeg har ikke, og har aldri hatt peiling på hva det heter.

Midt under assembleet ringer telefonen min. What? Ukjent nummer. Hm. Interessant. Hvem kan dette være? Jeg tar telefonen, svarer, hører dårlig hva den andre enden sier. Jeg prøver igjen og igjen og til slutt hører jeg: Kjenner du ikke igjen stemmen min lenger, eller? HANNA! What the..?! Så hanna ringte meg på min mobil mens jeg var på skolen og klokka var halv tolv på natta hjemme i norge. Det var overraskende og jeg lo nesten høyt bare fordi jeg ikke hadde ventet det i det hele tatt.