My friend in Arizona

Jeg lovte Liv Jorunn å dedikere et innlegg til henne. Fordi hun er et prakteksemplar av 4-kløveren og min beste venn. Og fordi jeg alltid referer til henne til folk her. Bare at alle her kjenner henne som "my friend in Arizona". Jeg savner deg så veldig, og gleder meg ekstremt til å se deg igjen. Jeg gleder meg tl jeg skal prøve å overbevise min vertsfamilie om å dra til Arizona. Jeg gleder meg til å sitte å sløve på rommet ditt igjen. Jeg gleder meg til å se det skeptiske blikket du alltid sender meg når jeg prøver å gjøre hva som helst. Jeg gleder meg til å le av deg når du tvangskoser Ayla. Jeg gleder meg til å nøtte tvinge deg til å finne på noe annet enn å se på tv. Jeg gleder meg til vi to skal pumpe på spenst, og leke store sterke muskelfolk. Gleder meg til vi skal le av miriam fordi ho har rødt hår. Gleder meg til vi skal har dårlig humor med Pernille. Og til du skal belære meg om hvordan man ikke kan blande forskjellige klikker. Og vi skal lese dårlige blader, hate lærere, mislike mennesker og gjøre alle andre ting vi pleide å gjøre og så mye mye mer. Jeg gleder meg til vi to skal på heisatur til Frankrike sammen. Vi skal snakke amatørfransk og ingen kommer til å skjønne hva vi sier. Det blir bra. Men for å glede meg til noe som er litt nærmere, gleder jeg meg til jeg kan snakke med deg på telefonen in front of alle amerikanerne og de skal se kjemperart på meg. Og jeg skal le og snakke dritt om de rett opp i trynet deres og de kommer bare til å le og synes jeg er søt som snakker et rart og fremmed språk og er med på å gjøre skolen og landet deres flerkulturelt. DET gleder jeg meg til forresten. Snakke dritt om folk. Det er liksom vår ting, når jeg tenker over det. Det spiller ingen rolle hvor mye vi liker en person. Man kan alltid snakke dritt om han/henne. Kanskje utenom 4-kløveren.
Liv Jorunn, kort og godt: Du er en stor del av meg som for øyblikket befinner seg alt for langt borte, og jeg kan ikke vente til jeg ser deg igjen.