Hjemmelengsel

Jeg snakket med mamma og Hanna i dag. Det er merkelig hvordan man går rundt og tror at man ikke har særlig hjemmelngsel, men med en gang man hører stemmen til noen kjente, begynner tårene og trille. Stille, store tårer som renner nedover kinnene og gjør stemmen litt småskjelven og usikker. Tårer som ikke nødvendigvis blir hørt i den andre enden av telefonen. På andre siden av verden. Jeg har egentlig ikke så mye hjemmelengsel. Ikke ennå. Men når den kommer, kommer den plutselig, uten at jeg venter det. Jeg kan sitte i bilen med andre mennesker og se ut av vinduet. Plutselig ser jeg noe som minner meg om hjemme, og øynene fylles ufrivillig med tårer. Det kan være helt tilfedlige, dagligdagse ting. Ting jeg assosierer med noe eller noen.

Da jeg kom hit, lovte jeg meg selv (og Hanna) å ikke lengte for mye hjem. Dette er et år i livet mitt, og jeg vil nyte det uten å hele tiden se meg tilbake. For jeg skal jo tilbake. Kanskje ikke ennå, kanskje det fremdeles er lenge til. Men jeg skal tilbake. Og når jeg kommer tilbake, vil jeg ha opplevd mye. Ikke bare sottet på rommet mitt og tenkt på Norge og alt jeg etterlot der da jeg reiste.

Savn kan likevel være en god følelse. Når jeg kjenner at jeg savner vennene mine og treningene i Norge, merker jeg hvor heldig jeg er. Hvor heldig jeg er som har verdens mest fantastiske mennesker som venner. Hvor heldig jeg er som trives med det jeg gjør. Hvor heldig jeg er som har muligheten til å reise hit og gjøre alt det jeg gjør. Hvor heldig jeg er som har en mamma som jeg savner, og som bryr seg om meg og sender koselige og morsomme mail til meg.

Beste gjengen <3