Portland

I dag var jeg i Portland med Emily, og vi hadde det helt fantastisk.
Vi dro tidlig. Etter et stopp på Starbucks og en 45 min kjøretur, der skravla gikk i ett på oss begge to, parkerte vi bilen og tok bussen inn til downtown Portland. Etter litt møtte vi søstra til Emily. Hun ble ferdig med high school for et par år siden, og var visst også med på denne gode cheerleaderbølgen. Hun var altså nær venn med Erins søster, og jeg ble egentlig overrasket da hun viste seg å være noe av det hyggeligste jeg har møtt på lenge. Tatt gårsdagens hendelser i betraktning.
Et av turens høydepunkter var Saturday marked. Jeg vet at Hanna hadde drept for å være her. Hippier som lager egne ting og selger dem. Alle slags ting du kan tenke deg. Bilder, såper, armbånd, smykker, mat og masse annet fancy. Vi ville ta bilde sammen med en hippiemann, men selvfølgelig var batteriene døde på kameraet.
Forever XXI (altså 21, ikke XXL) er herved min yndlingsbutikk her. Tett etterfulgt av 3 monkeys. (Joda, intelligente navn på butikkene her, det skal de ha).
Da vi kom hjem hang jeg med Cain, og det noe tragiske hovedtemaet i samtalen vår var hvem det var som var avbildet på sedlene her i Amerika. Meget interressant.
Sam er borte, og jeg har rommet for meg selv. Planla å se på film og bare være lat, men så svikta dvd-spilleren meg. Så nå sitter jeg her og skriver norsk i stedenfor.

Barnesoldater og shopping og sånt

Dagene her går i ett, og jeg har ikke tid til å hverken lengte hjem eller oppdatere bloggen så ofte som jeg gjerne skulle ha gjort.
Denne uka har vært en av de mer hektiske. Skole, lekser, volleyballtrening, kamper og alt annet har nærmest overlappet hverandre, og jeg har bare fått gjort halvparten av det jeg gjerne skulle ha gjort. Mandag beynte med at jeg gikk rundt og innbilte meg at det var fredag, og jeg ble like skuffet her gang noen minte meg på at det var absolutt ikke tilfelle. Tirsdag (som i følge meg burde vært lørdag) var kampdag igjen. Vi måtte kjøre neten to timer til Tillamook (igjen!!). Denne gangen var det alle lagene, heldigvis. Jeg brukte turen ned på å snakke med Paper, en veldig oppbegående junior. Tillamook stinker pga alle kuene der. Virkelig stinker. Vi gjorde det ikke sånn kjempebra, men bedre enn vi pleier. Så gjorde Varsity den feilen å tape. Og dette er amerika, og her tar de skolesportene seriøst. Ingen fikk snakke på tilbakeveien. Jeg mistet dekning på mobilen min halveis hjem, og iPoden min var det som fikk meg gjennom resten av turen. Til Hanna: Jeg har oppdatert min iPod. Nå er de mer skapmusikk der. Passe utkjørt kom vi hjem rundt elleve. Lekser var selvfølgelig utelukket å gjøre.
I går hadde jeg matteprøve, og jeg tror ikke jeg strøyk. Jeg ble veldig lettet.

Vi hadde home game i går. En av hovedforskjellene fra skolen her og i Norge, er at de gjør så mye ut av alt. De kler seg i skolens farger, alle møter opp for å se på kampene. Skolen er ikke bare et sted de er fodi de må komme seg gjennom pensum, det er så mye mer her. Varisty vant, og alle ble glade. Og igjen kom jeg ikke hjem før sent. Me det gjorde egentlig ikke noe.

I morges hadde jeg et problem. Et alvorlig poblem, ville jeg si. Jeg hadde ikke noe tøy å ha på meg. Jeg innså i et skrekkelig øyeblikk at jeg hadde virelig ikke nok klær. Ingen dongeribukser i hvert fall. Alt var til vask. Resultatet? Jeg skal bruke penger i dag og i morgen. I dag med Sam på Ross, og i morgen med Emily i down town Portland.

Emily... Emly er ei lita, blond jente som bare ser søt og grei ut. Som jeg ikke har kunnet annet enn å tenke bra om. Helt til... "Are you going shopping with Emily?! She's a bitch!" Ååh? Virkelig? Jeg skjønte ingenting. Men hun oppfører seg tydeligvis som ei falsk hore ovenfor alle og enhver. Jeg vet ikke, jeg... Ettersom hun ikke har vært noe annet enn grei når jeg har vært sammen med henne. Vi skal kjøpe kjole til homecoming og ellers gjøre det vi kan for å få brukt opp alt av penger vi måtte ha eller ikke ha.

Banning... Jeg skal ikke prøve å påstå at det gjelder hele USA, men her banner de relativt lite i forhold til Norge. I Norge banner man i en helt annen skala. "The B-word, The F-word, The S-word" Blir aktivt brukt her i stedenfor å bare si hele ordet. Sophie (tysker) og jeg skjønner ikke helt poenget. Ikke at jeg noengang har bannet noe mye. Derfor ble jeg virkelig overrasket over meg selv i går kveld (kanskje de kom fra dårlig innfytelse fra hanna) "That fuckng freaking door wount open!" Wooow. Hvor det kom fra aner jeg ikke. Men det var masse mennesker rundt meg og alle sperret opp øynene. Inkludert meg. Jeg skyndte meg inn gjennom den andre døra. som faktisk åpnet seg. Det var heller flaut.

Engelskklasse min er av den mer engasjert typen. Denne uka hr vi sett en film om Invisible Children. Barn som hver morgen og hver kveld går i opp til flere timer for å finne et trygt sted å sove. De kan ikke sove i sne egne landsbyer, fordi de er redde for at The Rebvels skal komme og ta de med som barnesoldater. Derfor går de.
Når man er på sånne videoer, føler man som regel en rang til å gjøre noe. Forandre på noe. Denne trangen sitter kanskje i kroppen en stund, men som regel glemmer du det etterhvert. Sånn er i hvert fall jeg. Og neste gang noe eller noen måtte minne meg på det hele, får jeg fryktelig dårlig samvittighet og ønsker på ny at jeg kunne gjøre noe. Forandre noe. Istedenfor blir man sittende igjen med en følelse av håpløshet.
Ikke min engelskklasse nei. Vi fant fort ut at det første skrittet mot en løsning på problemet måtte være å informere folk. Kanskje sende brev. Og flere brev gir mer effekt enn få brev. F.eks det er bedre om hele skolen sender et brev hver, enn at bare vår engelskklasse gjør. Det tok en halvtime, så var rektor i klasserommet, og vi planla allerede et møte med hele skolen. Filmen på 55 min skal vises, folk skal si ting og alle er engasjert. Alt er planlagt. Hvordan skal man holde på oppmerksomheten til alle? Hva skal man gjøre etterpå? Alt. Jeg tror aldri dette hadde skjedd i noen av mine klasser i norge. Jeg tror mange folk er redd for å engasjere seg i en slik grad i Norge. Redd for å vise at de bryr seg i en så stor grad at de faktisk er villige til å i hvert fall prøve å gjøre noe.

I dag gikk det opp for meg at jeg ikke har sendt mamma og pappa et eneste bilde fra USA. Da jeg sjekket mailen i dag, hadde jeg en lang mail fra mamma. Sånn lang sånn som i kanskje en word side. Og halvparten (minst) var bare spørsmål. Hvoran går det? Hvordan er skolen? Hvordan er fagene dine? Er det vanskelig med engelsken? Går det bedre? Du skader deg vel ikke? Hva er nummeret ditt? Og sånn fortsetter det. Haha, jeg elsker mamma. Hun har det med å være morsom uten å ane at hun er morsom. F.eks da hun senere i mailen informerte meg om at det var ni timers tidsforskjell fra oregon til Norge. Jo takk, jeg har vært her i seks uker nå. Jeg har fått akkurat den informasjonen med meg.

Mitt liv har vært en løgn. I løpet av de siste ukene har jeg løyet kontinuerlig uten å innse det. Jovisst har jeg vært på Dutch Brothers (overpopulært kaffested). Jeg var der den tredje dagen min her. Bare at jeg var alt for trøtt og i svima til å innse det. Så siden har jeg gått rundt og sagt at jeg ikke har vært der. Det svir litt på samvittigheten, me jeg tror jeg skal komme meg levende over det.

Nå syes eg at min kjære vertssøster skulle få den litt for store ræva si gir og kjøre oss til Ross. Klesskapet mitt og jeg skriker etter fornyelse i omvgivelsene.

Push ups, kamp, turneringer og endelig helg

Det har ordna seg. Min nøkkelbekymring har endelig godt opp i røyk og forduftet. Jeg slipper skolebuss. Erin kjører meg.

Hvem er Erin? Vel, det kan ta tid å forklare fullt og helt hvem Erin er, men du skal få et kort sammendrag. Erin er Sams beste venn. Erin er den heldige eier av en mini van. Erin har røykt hasj siden hun var 13 år. Erins foreldre er noe ustabile. Det går i alt fra fattigdom til konemishandling og jeg vet ikke hva. Men hun klarer seg.. Og Erin går i kirka. (random information) ”Erin basicly lives here.” var noe av det første jeg hørte om henne. Og det gjør hun også. Hun kan være hjemme her når jeg kommer hjem fra trening. Sånn som i hjemme alene. Evt. bare med Sandy. Erin er Senior, og jeg er glad i Erin. Og nå kjører hun meg hjem, så jeg liker henne enda bedre.

Du lurer kanskje på hvorfor push ups har fått sin rolle og spille i tittelen på dette innlegget? Jo, nå skal du høre. Jeg har (som du kanskje har fått med deg) vektrening som et fag på skolen dette trimesteret. På torsdag fant de ut at vi skulle ha push ups-test. Hvor mange push ups klarer du å ta på et minutt? Haka måtte være borti en knyttneve som var plassert på gulvet for at det skulle telle. Jeg gjorde 50. Siden jeg aldri har gjort en lignende push ups-test før, visste jeg ikke om det var bra eller dårlig for meg, men det var 3. best i klassen (gutter&jenter), så det må vel være rimelig bra.

I går var jeg på fotballkamp. Laget vårt suger i år, så jeg har blitt fortalt at vi skal være heldige hvis vi vinner en eneste kamp. (i motsetning til i fjor, da...) Men kampene er likevel en opplevelse. Jeg treffet alltid nye folk, og begynner å prate med folk jeg ikke har snakket med før. I går var det Ian og Basil. Basil er en liten freak fra historieklassen min, som ksulle vært senior, men ble holdt tilbake et år, og også tar historie (som er en sophomore klasse) fordi han strøyk. Veldig grei, men til tider irriterende og klengete. Ian er høy. Det er vel det første man legger merke til. Ikke sånn stygg, tynn høy, der man lurer på om man kan blåse ham overende hvis man prøver hardt nok. Nei nei. Høy og sterk og muskuløs. Han holder på med wrestling. Og dette ble et av hovedtemaene. Alle wrestlingguttene på skolen mener nemmelig at jeg burde begynne å wrestle. Alle jentene sier: Øhm, nei Anna! Untatt et fåtall som oppmuntrer og sier Ja, kjempekult. Det er ei anna jente på skolen som wrestler, og alle de andre jentene er enige i at hun gjør det ene og alene for oppmerksomhetens skyld. Vel, jeg skal holde dere oppdatert på denne problemstillingen.

Laget vårt tapte. Erin banna, og Jerry smilte som alltid. Bak oss gikk en av freshmenvennene mine fra volleyballaget og sa ”Tispe” med den mest amerikanske aksenten du kan tenke deg. De ville lære hva bitch betyr, og før jeg fikk tenkt meg om, hadde jeg lært dem det. Nå som tiden har gått, angrer jeg litt. Ettersom dette har blitt et allment brukt ord her i YC.
Freshmen er søte. Nesten hele teamet mitt er freshmen, og de er høylydte og typiske fjortiser. En del oppfører seg eldre, men noen ganger får jeg lyst til å forlate området når de setter i gang for fullt. Som regel reiser varsity og JW sammen med JW2, men under dagens turnering var vi bare JW2. Fra klokka seks i morges og til nesten syv på kvelden tilbrakte jeg dagen enten på en buss, eller i volleyballhallen.

Vi tapte også, og etter kampene våre ventet masse spørsmål om norsk. Alyssa var helt i ekstase da hun fikk lært seg en setning og noen ord. Opprømt gikk hun til Kelsys mor og sa: ”I can speak Norway... er, I mean Norwegian. Listen to this: behåå, kløøft, ven(n) (<- Ikke uttalt n på slutten), tisper. And: Vi skal spise middag på en ostefabrikk”. Jeg gav henne med andre ord et rikt, norsk vokabular som hun kan bruke i alle sammenhenger. Du stiller kanskje spørsmålstegn med dette med ostefabrikken, og hvorfor i all verden jeg ville lære en 15-åring å informere omverdenen om at hun skal spise middag der. Vel, det var ikke helt tilfeldig. Egentlig, så var det ikke tilfeldig i det hele tatt. Turneringen tok plass i Tillamokk. Og i Tillamokk befinner en diger ostefabrikk sted. Oregons store stolthet når det kommer til ost og is. (hanna og jannike: Dere skal tas med hit) Så selvfølgelig tok vi en ulovlig omvei på tilbakeveien innom fabrikken. Grunnen til at den var ulovlig er at bussreglene for turer har endret, og blablabla. (jeg har i det siste fått et bredt innblikk i livet som bussjåfør og alt det måtte inkludere siden min kjære vertsmor kjører skolebuss og er meget stolt av det). I morgen skal jeg i kirka. Så i bursdagen til Sophie og så til McMinville med Therese og Ian. Therese er norsk. Jeg møtte henne for første gang sist helg på ef møtet. Jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye på at hun bodde rett ved siden av meg, før noen overrasket meg på kampen i går. ”Anna, you’re in big trouble!” hører jeg min volleyballtreners stemme bak meg. ”Erin!” (positivt overrasket, men en tanke usikkert) Hadde vi en kamp i dag som jeg klarte å glemme? Neida. Hun skulle bare ha oppmerksomhet. Tanta hennes kjenner Thereses familie, og det ene førte til det andre som igjen førte til en rekke morsomme tilfeldigheter og vips, der sto Erin (coach) med Therese (norsk) . Når man først setter i gang kjeften på to utvekslingsstudenter fra samme land som ikke har snakket sitt eget språk på en stund, skjønner man jo at det ikke er lett å stoppe dem. ”Ey, we’re in america. Speak english!” Som om de hadde snakket norsk om de befant seg på norsk jord aldri så lenge. Nå skal jeg stoppe å skrive før Liv Jorunn dreper meg for å skrive alt for langt og hun må tråkle seg igjennom det kjedelige livet mitt i en alt for lang evighet fordi jeg tvinger henne.

Jegburde lese kjemi

Jeg burde lese kjemi.Jeg har kjemiprøve i morra og burde lese. Men lysten er bare ikke der. Det er godt å vite at man ikke trenger noe mer enn en C. Ingen kommer noensinne til å se disse karkterene mine igjen. Friår. Det tenkte jeg i hvert fall før jeg kom. Det var før jeg ble introdusert for calculus. Jeg tror jeg skal se på meg som heldig hvis jeg i det hele tatt står. Da er kjemi bedre. Selv om jeg støter på nye ord hele tiden.
Ms Land er fremdeles en virvel av alt for store bevegelser og alt for mange rare lyder. I går var hun visst i dårlig humør. (Eller kanskje bare i et litt rart humør) I hvert fall satte hun seg ned og da vi skulle komme med eksempler på forskjellige fysiske og kjemiske forandringer, kom hun opp med ting som kokende babier og rotnende hjerner. Hun elsker forresten den italienske jenta i klassen vår.
Jeg burde virkelig prøve å anstrenge meg for å lese kjemi.
Freshmen jenter er søte, rare og overalt.
Jeg misliker skolebussen. Misliker er kanskje et mildt ord. Jeg misliker den virkelig sterkt. På vei til skolen kjører Terry meg. Men jeg har ingen til å kjøre meg hjem igjen. Alternativet er altså skolebuss. Kult, tenkte jeg før jeg kom. Jeg får ta en av de gule skolebussene jeg har sett så veldig mange ganger på film. Men det er ikke mye kult å sitte på den bussen. Utenfor er det 34 grader. Inni er det en haug med unger som skriker høyt og sloss om plass. Alle hater skolebussen.
Emily sa hun kunne kjøre meg. Men Emily gikk bort og skada kneet sitt, så nå kan hun ikke kjøre. Dårlig planlagt, spør du meg.

Møte mm

I dag gikk turen til Silver Falls. Det er i nærheten av Salem, som er hovedstaden i Oregon. Før jeg kom hit, levde jeg i den tro at Portland var hovedstaden, men det er det altså ikke. Silver Falls er et slags stort campingområde halveis oppi fjellet. Det var veldig fint der, og ja, flere fosser. Vi dro hit for å delta på et obligatorisk møte med EF. Jeg håpet på å møte Nora her, men det gjorde jeg ikke. På den annen side møtte jeg en hel haug med andre studenter fra hele verden. Jeg møtte folk fra alle de typiske landene. Tyskland, Spania, Italia bl.a. Men jeg møtte også folk fra Japan, New Zeland, Brasil, Nederland. Og heldigvis også noen fra Danmark, Sverige og Norge. Det var en rar følelse å kunne stå ansikt til ansikt med noen og snakke norsk igjen. For første gang på en måned.

Utvekslingsstdenter
På møtet snakket de om alle elementære ting som vi alle visste fra før. ”Ikke bli gravid” ”Don’t use drugs” ”Don’t get married” ”Don’t drink alcohol” og den remsa der. Vi spiste også mye. Men jeg var egentlig ganske flink. Den norske gutten så svensk ut. (Hanna: Han så ut som en kopi av en av de svenskene vi møtte i Frankrike. )

g

Foss... med folk som går bak
Sam is spoiled rotten. Det er ordene som går gjennom hodet mitt hver gang hun begynner å diskutere med mora si. Hun er altså vertssøstra mi, og har levd alene med foreldrene i seks år. Før det var hun yngst, og eneste jente, og det hjalp nok ikke heller. Resultatet er at hun er vant til alltid å få sin vilje, og jeg tror jeg oppførte meg eldre i en alder av 14 år. Hun er altså 19. Når det er sagt, er hun veldig grei.

Dumme spørsmål om Norge detter fremdeles inn. Her er et jeg fikk i går, og som jeg lo høyt av: Kan dere bestemme hvem dere vil gifte dere med i Norge?

I historietimen skulle Justin prøve å finne Norge på et kart på internett. ”Er det i Madrid?” ”Er det i Paris?” ”Paris og Madrid er byer, Norge er et land.” ”Oh... ok...” Jeg tror læreren hadde lyst til å skyte ham, i hvert fall kaste ham ut av klassen for å være så fullstendig uvitende i geografi.

Jeg elsker walmart. For de som ikke vet hva det er, så er det et slags digert varehus eller noe med alle verdens forskjellige ting. Og det er billig. Veldig billig. På fredag tok jeg turen dit og kjøpte: Mascara, ting til å farge øyenbryn (x2), omega 3 tabletter, jerntabletter, kostilskudd, shampoo og balsam (0.7 liter flasker). Alt dette kom på en total på rundt 150 kroner. Det er ca det mascaraen hadde kostet i Norge, om den ikke hadde vært dyrere.

Folk ser gamle ut her. Hver gang jeg tror jeg ser en litt kjekk gutt, viser han se gå være sophomore. Det er skuff. Og er han ikke sophomore, så har han garantert kjæreste. Problematisk.

Jeg tror ikke jeg har skrevet om min venn, Nick. Jeg elsker ham. Jeg elsker ham virkelig, og det av den grunn at han kan snakke dansk. Mora hans er fra Danmark, og han snakker flytende dansk. Og jeg kan snakke med ham på norsk, og han skjønner hva jeg sier. Derfor sitter vi alltid å snakker sammen på ”merkelige språk” som de andre sier.
”De andre” er morsomme. De samler seg i sirkel rundt oss, spisser ører og ser fasinert på oss. ”Snakk! Kom igjen, snakk!!”

Ellers har jeg alt for mye lekser jeg ikke får gjort.

My friend in Arizona

Jeg lovte Liv Jorunn å dedikere et innlegg til henne. Fordi hun er et prakteksemplar av 4-kløveren og min beste venn. Og fordi jeg alltid referer til henne til folk her. Bare at alle her kjenner henne som "my friend in Arizona". Jeg savner deg så veldig, og gleder meg ekstremt til å se deg igjen. Jeg gleder meg tl jeg skal prøve å overbevise min vertsfamilie om å dra til Arizona. Jeg gleder meg til å sitte å sløve på rommet ditt igjen. Jeg gleder meg til å se det skeptiske blikket du alltid sender meg når jeg prøver å gjøre hva som helst. Jeg gleder meg til å le av deg når du tvangskoser Ayla. Jeg gleder meg til å nøtte tvinge deg til å finne på noe annet enn å se på tv. Jeg gleder meg til vi to skal pumpe på spenst, og leke store sterke muskelfolk. Gleder meg til vi skal le av miriam fordi ho har rødt hår. Gleder meg til vi skal har dårlig humor med Pernille. Og til du skal belære meg om hvordan man ikke kan blande forskjellige klikker. Og vi skal lese dårlige blader, hate lærere, mislike mennesker og gjøre alle andre ting vi pleide å gjøre og så mye mye mer. Jeg gleder meg til vi to skal på heisatur til Frankrike sammen. Vi skal snakke amatørfransk og ingen kommer til å skjønne hva vi sier. Det blir bra. Men for å glede meg til noe som er litt nærmere, gleder jeg meg til jeg kan snakke med deg på telefonen in front of alle amerikanerne og de skal se kjemperart på meg. Og jeg skal le og snakke dritt om de rett opp i trynet deres og de kommer bare til å le og synes jeg er søt som snakker et rart og fremmed språk og er med på å gjøre skolen og landet deres flerkulturelt. DET gleder jeg meg til forresten. Snakke dritt om folk. Det er liksom vår ting, når jeg tenker over det. Det spiller ingen rolle hvor mye vi liker en person. Man kan alltid snakke dritt om han/henne. Kanskje utenom 4-kløveren.
Liv Jorunn, kort og godt: Du er en stor del av meg som for øyblikket befinner seg alt for langt borte, og jeg kan ikke vente til jeg ser deg igjen.

Livet i USA

I dag kjørte jeg for første gang. Sånn som i for første gang i hele mitt liv. Jeg synes jeg var ganske flink. Senere i dag skal jeg på en bbq. Sandy er syk, sp jeg slapp kirke i dag. I går kveld hang jeg i parken. Jeg har funnet min nye lillebror (sorry william). Og livet er egentlig ganske greit. (Ser man bort fra calculus) Terry er kul. (min vertsfar) og Sam er grei. Jeg begynner endelig å forstå fotball etter at syv amerikanere satt rundt meg under fredagens kamp og ivrig prøvde å forklare. Samtidig. Litt forvirrende, men morsomt å høre på. Etterpå måtte Adam ta en steg for steg forkling, og nå er jeg nesten der.

Volleyballturningen i går var festlig, selv om vi ikke gjorde det så bra og trenerens bestefar døde midt i det hele. Det var en liten partydemper. Vi måtte spille i basketballuniformer siden våre ikke kommer før tirsdag. De var alt for store og ekstremt varme å ha på.

Ja, vi tapte denne kampen. Og ja, draktene var alt for store.

Hjemmelengsel

Jeg snakket med mamma og Hanna i dag. Det er merkelig hvordan man går rundt og tror at man ikke har særlig hjemmelngsel, men med en gang man hører stemmen til noen kjente, begynner tårene og trille. Stille, store tårer som renner nedover kinnene og gjør stemmen litt småskjelven og usikker. Tårer som ikke nødvendigvis blir hørt i den andre enden av telefonen. På andre siden av verden. Jeg har egentlig ikke så mye hjemmelengsel. Ikke ennå. Men når den kommer, kommer den plutselig, uten at jeg venter det. Jeg kan sitte i bilen med andre mennesker og se ut av vinduet. Plutselig ser jeg noe som minner meg om hjemme, og øynene fylles ufrivillig med tårer. Det kan være helt tilfedlige, dagligdagse ting. Ting jeg assosierer med noe eller noen.

Da jeg kom hit, lovte jeg meg selv (og Hanna) å ikke lengte for mye hjem. Dette er et år i livet mitt, og jeg vil nyte det uten å hele tiden se meg tilbake. For jeg skal jo tilbake. Kanskje ikke ennå, kanskje det fremdeles er lenge til. Men jeg skal tilbake. Og når jeg kommer tilbake, vil jeg ha opplevd mye. Ikke bare sottet på rommet mitt og tenkt på Norge og alt jeg etterlot der da jeg reiste.

Savn kan likevel være en god følelse. Når jeg kjenner at jeg savner vennene mine og treningene i Norge, merker jeg hvor heldig jeg er. Hvor heldig jeg er som har verdens mest fantastiske mennesker som venner. Hvor heldig jeg er som trives med det jeg gjør. Hvor heldig jeg er som har muligheten til å reise hit og gjøre alt det jeg gjør. Hvor heldig jeg er som har en mamma som jeg savner, og som bryr seg om meg og sender koselige og morsomme mail til meg.

Beste gjengen <3

Endelig Fredag

Det er endelig fredag, og min første uke på skole er offisielt over. Eller i hvert fall mine første fire dager. I kjemien i dag spiste ms land et lys, og i engelsken gikk jeg så langt som å lese et dikt. Da følte jeg meg flink. I går var jeg en gang på vei inn i feil klasserom. Det var jeg ikke i dag. Det fikk meg til å føle meg enda bedre. Til og med matte gikk greit i dag. Jeg fkk mitt første glimt av cheer leadernes prestasjoner i dag. Det var ikke så veldig imponerende. Skolen min er forresten veldig for team spirit og team building. I dag skulle alle ha på seg noe svart og oransje (skolens farger). Bare halvarten hadde husket dette, men tanken var god.
Mitt nye kallenavn er Norway. Eller Sweden. Kommer an på hvem som snakker.
I dag skal jeg på min første am fotballkamp. Jeg ser faktisk frem til det. Men jeg synes synd på den stakkaren som må forklare meg reglene. Jeg har faktisk ingen idé om hva som skjer der ute på den banen.
Akkurat nå holder jeg på å gi en fyr norskleksjoner over telefonen. Det går dårlig. Samtidig ser jeg på mattprgrom på tv og blir sulten. Og nå begynte visst oprah.

Første skoledager

Jeg begynte på skolen på tirsdag. Etter ti uker sommerferie, kom det som et uventet slag. Jeg møtte opp første time, litt smånervøs må je innrømme. Første time var kjemi. Et monster av en bok lå i sekken min og ventet på å bli åpnet. Da jeg først kom inn i klasserommet, dukket såklart det første problemet opp snart. Hvor skulle jeg sette meg? Omtrent halvparten av klassen hadde kommet. Jeg kjente ingen. Diskret gled jeg ned i en ledig stol mellom to jenter. Her må jeg få si at pultene og stolene på skolen min henger sammen. Det gjør det hele veldig komplisert i følge meg. Man kan bare komme seg inn i stolen fra den ene kanten. Dette skaper mange unødvendig turer rundt pulten i løpe av en dag. Vel, tilbake til min første skoletime i USA. Det tok ikke mange minutter før en overibrig, småfeit lærer kom vraltende inn og begynte å snakke, mens hun gestikulerte vilt med armene. Miss Land. Hun er grei, bare litt sær. Og jeg har hørt at man bør ikke komme på kant med henne. Det tok henne to dager og i det hele tatt innse at jeg ikke var fra USA. Kjemi er ok. Greie folk der. Vanskelig på engelsk, men det går nok over. Hadde min første prøve i dag. Det gikk helt greit.
De som på den annen side ikke går like greit, er matten. Jeg tror hjernen min fremdeles er satt på feriemodus. Jeg husker ingenting. Eller så kjenner jeg det bare ikke igjen. De gjør en masse ting litt forskjellig, de har lært en del ting jeg ikke har lært og selvfølgelig har alt et annet navn. DET er nok til å forvirre meg. Men jeg satser på at det også kommer seg etterhvert.
Av de fagene jeg har, var nok likevel American History det faget jeg var mets lost i den første timen. Læreren åpnet med en pre-test. Sånn for å kartlegge hvor folk lå. Test i Amerikansk historie? Når var the civil war? Øhm... Jeg vet i hvert fall at det var en civil war, teller det? Neppe... Når jeg er inne på historietimene, må jeg forresten nevne at det henger et norsk flagg på veggen der. Jeg så det ikke med en gang. Grunnen til det, er at det er kanskje en 30del så stort som det tyske flagget som hang ved siden av. Hvorfor det? spurte jeg. Jo, fordi den norske utvekslingsstudenten som hadde gått her på skolen, hadde kommet med et lite flagg. Den tyske hadde kommet med et stort. Men det har den danske også, så jeg planlegger å tegne et blått kors inni det danske flagget. Må bare vente på en anledning.
Engelsk klassen min er morsom. Altså: Folka der er morsomme. Klassen i seg selv er mye lekser og... ja, mye vas også.
Etter tre dager på skolen, begynner jeg å integrere (hvordan staver man det?) meg. De fleste er veldig greie her. I morgen venter min første fotballkamp, og jeg synes allerede synd på den stakkeren som må prøve å forklare meg reglene.
Jeg skulle egentlig ha min første volleyballkamp i dag. Det ble det dessverre ingenting av. Pga kommunikasjnssvikt møtte ikke det andre laget opp. Jaja... Nå burde jeg gjøre noe fornuftig i stedenfor å sitte her.

:)