Utbrent

Jeg lurer pa om shopping kan vare dodelig. I gar bestemte verstmora mi seg for at vi skulle sta opp klokka fem for a kjore inn til Hillsboro og fa med oss de beste salga. Forst, for resten av landsdelen kom strommende. Slik gikk det til at vi humpa oss ut av lille Carlton klokka 5.20 am. Jeg satt i bilen og rista nesten av trotthet etter a ha sovet tre timer den natta.
Da vi kom frem, gikk det opp for oss at vi hadde anstrengt oss unodvendig. Pga snoen vare det kanskje tyve biler pa parkeringsplassen. Svarte. Likevel. Vi hadde det trivelig. (I hvert fall de tre forste timene) Vi spiste frokost pa Starbucks og alt. Klokka ett kom vi hjem igjen.
Senere pa dagen plukker Alesha og familien hennes meg opp. For vi drar opp til huset deres, tilbringer vi to timer i Mac. Mer shopping.
Etter tre timers sovn i natt igjen, dro vi inn til Washington Square. Et digert shoppingsenter. Det skal da ikke vare mate pa... Klokka halv fem i dag kom jeg vaklende inn dora og kollapsa pa sofaen. Utkjort av alt for mye shopping. Og hva sto egentlig pa planen for i morgen? En tur til Ross. Og pa tirsdag? Downtown Portland. Ikke snakk om. Jeg er ikke lagd av penger heller.
Na er planen a sove ut. Jeg kjenner jeg har vondt i magen fordi jeg er sa trott. Visste ikke engang at det gikk an.

Offentlig dilemma

Er ikke det mest irriterende du vet, a komme inn pa et offentlig toalett a tro at du er alene, men i det sekundet du laser dora bak deg, kommer hele menneskeheten inn og skaper ko? Sa nar du trodde du kunne tisse uhort og i fred, far du plutselig et utalmodig publikum utenfor dora. Og du foler presset oker, for de vet vel ikke at de kom stormende inn et nanosekund etter at du kom deg inn der. Hvis du ikke skyndter deg a bli ferdig, tror sikkert alle sammen at du sitter der med diare og andre ulumskheter og skylder pa deg, nar de trekker inn den alltid vonde lukta som horer til pa offentlige toaletter. Altsa blir du tvunget til a tisse sa fort og lydlost du kan og sa skyndte deg ut uten a se ut som om du skyndter deg.
Idk if i'm overthinking this, or if everyone's feeling the same way. Mest sansnynlig er det bare jeg som er messed up.

Bumpy

Hva gjor Terry Waibel nar han endelig far nok av at kona kjefter og kommenterer alt han gjor? Joda, nar gubben endelig har fatt nok av a vare toffelhelt, bestemmer han seg for a dra med den stakkars dattera og utvekslingsstudenter ned til Hillsboro for a joine et christmas party. Dette kan virke ganske greit, og en egentlig rimelig trivelig mate a fa et heller oppstanasi utbrudd pa. Det forandrer seg litt nar man ma leke popcorn i baksetet pa bilden fordi veiene er humpete av sno, og nar man opp til flere ganger kjenner bilen begynner a skli under seg. Den egentlig tre kvarter lange turen utvidet seg til en og en halv time, ettersom vi ikke kan ga over 20 miles/hLikevel, vi kom oss helberget dit. Vi har vart der i kanskje tre sekunder, for folk begynner a prakke mat pa oss. Det var visst ei koreansk jente der. Ogsa utvekslingsstudent. Sa goy, mener alle. De to ma da fa snakke. Joda, trivelig ho. Jeg kommer inn i ei stue og overhorer ved et uhell Terry snakke om meg. "Yeah she likes to be active. And..." Jeg snur rundt i dora og forsvinner for folk begynenr a glo, og jeg foler meg som en attraksjon i en dyrepark eller noe. "So do you have any snow in Norway? Or is this all new to you?" Jeg prover a ikke himle med oynene. Det er bare femte ganga denne kvelden jeg far dette sporsmalet. Har disse folka i det hele tatt sett pa et verdenskart? Sam og jeg gjorde den store feilen og sette oss ned i kjokkenet. Her ble vi fora som noen andre slaktegriser til vi endelig tok beina pa nakken og skyntet oss ut derfra. Resten av kvelden gikk til a holde en halveis samtale med en mann fra New York. Dette var samtalegangen var: Han stiller et sporsmal, jeg svarer, men for jeg far tid til a svare utfyllende, tar han over og utdyber hele livet sitt for meg. Dette mens min vertsfar og vertsfaren til ho herre koreanske har en lite skjult konkurranse om hvem som kan komme opp med de mest imponerende historiene om oss. "So I hear you do good in chemistry?" Var det forste jeg horte da jeg entret rommet. Videre legger han ut om hvordan jeg gikk ut og lop pa tross av snoen, mens han herre andre fyren blar opp med en historie om hvor fryktelig godt alle ser ut til a like den koreanske og om hvordan ho skal prove a ga pa college her til neste ar. ...Og folk lurer pa hvorfor jeg ikke liker familieselskap?

Christmas Eve

Hva gjor man nar man ikke har kabel-tv, det er to fot sno utenfor huset, alle du foler deg komfortabel med a ringe er enten snodd inne eller i familiemiddager rundt om i landet, og du er alene hjemme? Etter a ha snakket med familien min pa tlefonen og hort hva alle fikk til jul (og ogsa kjefta litt pa broren min for a sende meg julegave selv om jeg ikke sendte ham noe), bestemte jeg meg for a gi tven en sjanse. Her fikk jeg valget mellom a se pa nyhetene (dette endelose hysteriet om sno), se pa et eller annet program der folk vinner penger og biler og hopper rundt og er glade (min vertsmors favoritt, jeg har blitt tvunget til a se pa det siden snoen begynte a falle), et eller annet dommer-program (judge joe om jeg ikke husker helt galt) eller mer nyheter og varmeldinger. Etter a ha glodd ned ei smahissig dame prove a saksoke venninna for at de sloss i fylla, fikk jeg nok av alt som heter amerikansk tv og bladde gjennom filmene. "Santa Claus", "The Grinch", "Snow Day", "White Christmas". Bare titlene fikk meg til a gjespe. Tror ikke det, nei. Sa na har jeg tilbrakt litt tid med a geeke inne pa facebook, banne over at Alesha bor sa davelsk langt oppi heia og surmule over alt for lange reklamepauser pa tv. Jeg tenkte jeg kunne stjele den siste Twilight-boka fra Sam, men den hadde hun selvfolgelig tatt med pa jobb. Sa den utspekulerte planen min gikk i vasken. Kanskje jeg skulle prove a jogge i snoen igjen? Sann som i gar kveld. Funka egentlig ganske greit sa lenge jeg holdt meg midt i veien og sa opp for biler. Litt glatt kanskje. En mulighet er a ga ut med basketballen min og prove a ove litt. Hadde trengt det, men tanken pa a sta under halvtaket alene i snoen frister egentlig ikke. Kanskje senere nar jeg kan dra Terry med meg for a holde meg med selskap. Kanskje. Det var virkelig en nedtur a vakne opp klokka atte i dag, na som jeg har vart sa flink a sove til halv ti to dager pa rad. Klokka er ikke mer en elleve, og jeg har allerede vart gjennom alternativene mine to ganger. Ferie er oppskrytt. Jeg er virkelig ikke flink til dette "ta det med ro, slapp av, nyt ferien, samle opp krefter, sitte pa rassen og ikke gjore noen ting"-konseptet som sa mange ser ut til a trives med. I morgen skal vi apne presanger. Opptur. Vi skal ha skinke til middag i morgen. Ettersom jeg egentlig ikke liker skinke, kan jeg kanskje klare a ikke dytte i meg fire porsjoner, som jeg vanligvis gjor i jula. Det hadde vart en fin forandring. Men Sandy er for god til a lage mat, og jeg har morke mistanker om at hun kan fa til og med skinke til a bli godt. Na fikk jeg en lys ide. Jeg burde ringe miriam og onske henne god jul. Takk gud for at jeg kan ringe gratis til Verizon-kunder.

God jul alle sammen.

Let it snow

I dag og i gar har vart ganske begivenhetsrike.
I gar tilbrakte Therese og jeg atte timer med a vandre gjennom kjopesenter etter kjopesenter pa jakt etter julegaver. Da Terry skulle hente henne, klarte han nesten a kjore ut i krofta med ho, stakkars jente. Etterpa havna vi opp hjemme hos henne, slengte oss ned i tv-rommmet deres (de har en urettferdig stor TV) og sa pa filmer til vi begge sovna. Fin start pa ferien. Eller start og start, vi har allerede hatt en patvunget ferie i ei uke. Men na vet vi i hvert fall sikkert at vi ikke skal pa skolen i morgen.
I dag gikk turen til Walmart. Selvfolgelig var ikke atte timer nok til a finne julegaver til alle. Da jeg kom meg hjem igjen, fant jeg ut at diverse naboer og bekjente med norsk bakgrunn av et eller annet slag hadde stukket innom for a gi meg norske pepperkaker og krumkaker og diverse. Siden det har tiden gatt til a lage gingerbread house med Sam, vise amerikanerne hva en snolykt er og lage en, lage snoengler, ha en heftig snoballkrik med vertsfar og soster og snakke med den usansynlig kjekke naboen. Vi gjorde ogsa et forsok pa a lage en snomann (Sam har visst aldri laget en ordentlig stor snomann), men snoen var for kald og gikk i opplosning. Na sitter jeg her og prover a fa varmen i meg, mens Alesha og jeg prover a finne pa en mate til a fa henne ned fra huset hennes og over hit i morgen. Kan bli interessant.

Sno

I dag overnattet jeg hos Alesha, og jeg tror vi brukte fem tiemr pa a rydde rommet hennes. Vi endte opp med syv store soppelposer med bare soppel, og to store poser med klar til GoodWill. Etter vart som gulvet ble tydeligere og tydeligere, vokste entusiasmen var om at dette faktisk var mulig. Da vi var ferdige, kjente jeg meg netsen ikke igjen. Klokka var halv fire pa natta. Godt jobba, om jeg sa ma si det selv. Vi sto ogsa pa snowboard ned den lille bakken utenfor huset deres. I dag er fjerde snow day vi har fri. Digg.

Saksokt

Har du noen gang hort latterlige historier om amerikanere som saksoker hverandre for den minste ting? Plassere katten i microen og sa saksoke selskapet de kjopte den av, fordi de ikke advarte deg pa bakken at katten kunne do?
Vel, det stemmer. I gar satt jeg alene i min kjedsomhet og sa pa judge alex. Et show om en dommer som har rettsaker. Ekte rettsaker. I dag var det om ei dame som saksokte frisoren sin fordi han tydeligvis hadde farget haret hennes gronnaktig. Hun vant. Ellers har jeg ogsa sett pa judge july (noe av det samme) og et eller annet prgoram jeg ikkse husker hva heter. Andre ting a saksoke hverandre for kan vare: dalrig handarbeid, far laner penger til sonn, en fyr slo til bilen din mens dere begge var drita fulle, og jeg vet ikke hva. ganske underholdende a se pa. Faktisk.

Rydde rydde rom

Jeg rydda rommet mitt i dag. Jeg skal ikke lyve, det s[ ganske ille ut da jeg starta.

For de av dere med skarpt blikk, ser dere kanskje den usedvanlige store haugen med random stuff som ligger pa gulvet, og ganske tydelig ikke horer til der.

Jeg rydda den opp, og dette var det jeg fant:
Et par basketballshorts, en bodyspray, fem gensere, en nisselue, en og en halv bikini, en basketball, to vesker (+innhold), fem par sko, en sekk, to jakker, tre par jeans, to vannflasker, 11 topper, en pose med armband (sa det var der de var!), to shorts, tre bher, to matteboker og en iPod. Velkommen til helsika. Alt jeg har brukt forrige ukle er bare slengt der. Jaja. Na er haugen borte, og jeg ser frem til a rydde opp en ny en neste helg.

Skolefri i dag pga sno. Deilig.

Nye tarer

I gar begynte jeg nesten a grine. Jeg lyver pa en mate i tittelen pa dette innlegget, men "Nye tarer" hores tross alt mye bedre ut enn "Nesten nye tarer". Sa derfor far det bli staende slik. Sa i gar la jeg altsa i senga mi og tenkte. Som tittelen referer til, ble jeg ganske lei meg. Bare at denne gangen var det ikke fordi jeg hadde hjemmelengsel eller noe. Det var fordi jeg plutselig innsa at jeg snart kommer til a forlate dette stedet, og mest sansynlig aldri se en hel masse mennesker igjen. Mennesker jeg har blitt glad i, og som betyr noe i livet mitt. Venner, larere, trenere, "familie". Jeg er na nesten halveis gjennom dette aret, og sitter med en rar klump i halsen. I dag snakket jeg med mamma pa telefonen, og jeg fikk nesten darlig samvittighet for a ikke savne hjemme mer enn jeg gjor. Tingen er den at jeg vet jeg kommer hjem. Ti maneder er ikke for alltid. Jeg vet at selv om noe kommer til a vare annerledes, vil det meste vare akkurat slik jeg forlot det nar jeg kommer hjem. Dette er annerledes. Ett ar. Ett ar til a bygge opp et nytt system av venner, bekjente og stottespillere. Og sa drar du og rosker opp alle rotter du ma ha plantet.
Menneskene her er helt herlige. Jeg elsker dem virkelig.

I dag begynte det a sno. Det ligger na kanskje 4 cm sno utenfor huset. Dette resulterer patetisk nok i at vi ikke skal pa skolen i morgen. Passer meg greit. Det som ikke passer meg greit, er at alle freaker ut og jeg kommer meg ingensteder fordi ingen vil kjore noe sted.

Christmas Party

Forrige helg var jeg pa et christmas party hos andias vertsforeldre. Det var egentlig bare voksne mennesker invitert, men Andia trengte visst selskap. Andias vertsforeldre er rike. De har et digert pool house med boblebad og hele pakka. Huset ser ut som en herregard, og det er vanskelig a ikke bli litt sjalu. Spesielt nar vertsfaren er pilot, og har reist og sett det meste som er vert a se, og er dritkul. Likevel er jeg ikke sa veldig sjalu. Selv om min vertsfamilie sliter litt med a fa endene til a motes og bor i et knottlite hus. Huset er kanskje fire hundre ganger mer personlig, og nar man er trokka inn her, er man i hvert fall domt til a komme narme. Og alle sammen er splitter pine spro. (Likevel, et svommebasseng hadde ikke skadet).
Sa var vi der da, Andia og meg. De hadde leid inn en julenisse. Men, betrodde faren til Andia meg, han er finsk og tynn. Han vil ikke bruke pute under drakta, for det blir for varmt. Og han drikker ikke. Han sa dette siste som om det var det verste. Gary (faren til Andia) hadde spurt nissen om a sende et bilde av seg selv. Nar man prover a leie deg som en nisse, ligger det vel ganske klart at man er interessert i et bilde av deg i nissedrakt. Men neida, den finske nissen sender et solrikt bilde av seg selv, poserende i badeshorts pa en eller annen strand. Da han kom, brukte han forresten tyve minutter pa a skifte inne pa badet.
Det var masse desserter der, og selvfolgelig bestemte vi oss for a prove litt av alt. Vi brukte en tallerken og fikk pressa inn et stykke av alle kakene og et par av alle kjeksene. Vi matte stable i hoyden, men det funka fint. Sa forlater Andia meg med denne kaloribomba alene. Jeg fikk hevede oyenbryn og kommentarer fra alle som passerte. "If you wanna keep that girly figure..." Jaja, veldig morsomt. Var stille na.
Klokka to, da de hundre gjestene hadde dratt, gikk vi til boblebadet. Digg.

Tatt av Amerika

"Look, you've got a muffin top too! Just like me." Jeg froys til for et oyeblikk, og munnen min apnet seg halveis. Det var som om verden rundt meg falt sammen i det mine verste mistanker plutselig var en realitet. "Yeah, I blame America." Jeg tror ikke stemmen min var annerledes. Den var ikke hoyere enn normalt, ikke falsk. Heller lattermild. Britney lo ogsa. Og sa tenkte ho ikke mer pa det. Heldiggrisen. Jeg sto der igjen i garderoben og kjente lufta ga ut av meg. Jeg hadde akkurat blitt kalt feit for forste gang i mitt liv. Svarte. Jaja. Nok om det. Ville bare informere omverdenen om at trening na far en aldri sa liten hoyere prioritering. Anyways... Jeg kom hjem rett rundt klokka ett i gar natt. Jeg vakna i morges og kunne ikke tro det var onsdag og ikke fredag. Jeg slengte pa meg joggebukser, uten a sa mye som a vurdere jeans. Ikke snakk om. Ikke etter den bussturen dagen for. Pa skolen viste det seg at resten av basketballjentene hadde fulgt samme tankegang. Jeg tror til sammen tre av kanskje 40 jenter hadde pa seg jeans og ikke joggebukse.
Nok om meg, forresten. Emily er dagens tema til denne bloggen. Stakkars Emily. Emily er snill og sot og bare grei og omtenksom. Det vil si, na er hun det. Ho var tydeligvis ganske frekk da ho var en freshman. Men liten skole, liten by, og folk glemmer ikke sa fort. Sa halvparten av jentene kaller hennes fremdeles frekk osv. For en maned siden slo kjaresten opp med henne. De har vart sammen i over to ar, og livet hennes ble ganske tomt etterpa. Sa svikter bremsene pa bilen hennes, og hun kjorer rett inn i bilen forran seg. Ikke hyggelig. Spesielt ikke nar en stor bot folger. Saken blir heller ikke mer hyggelig nar bestevenninna hennes bestemmer seg for a oppfore seg som en bitch og spor etter pengene hun skylder henne forran en hel masse andre folk. Og enda mindre hyggeligere blir det faktisk. Nar venninna hennes skal kjore henne hjem (fordi bilen til Emily er stort sett et vrak na) spor emily om hun kan la vare a drite henne ut forran en masse andre mennesker. Resultatet er en hoylydt utskjelling, og Emily spor om hun kan sette henne av der og da. Sa der star den stakkars jenta, midt mellom Carlton og Yamhill. Pa motorveien. Snakk om stottende bestevenninne. Sa Emily var ganske knust da jeg motte henne etter skolen i dag. Etter en lang joggetur og mye prat, tror jeg derimot vi begge folte oss bedre.
Til middag hadde vi kalkunsuppe. Surprise. Mer kalkun. Sa fant jeg ut at jeg hadde glemt matteboka mi pa skolen. Sa jeg har ikke gjort leksa for de to siste dagene. Med andre ord henger jeg etter alle andre. Og na er det visst pa tide og slose bort en god time forran tven og se pa Stylista

Thanksgivinghelg

Min forste thanskgiving er over. Jeg har hatt en bitteliten fierie fra skolen , har og spiste kalkun og pumpkin pie kontinuerlig siden torsdag. I dag inkludert. Foles ganske greit. Min vertsmor satt det visst i hodet pa seg selv at hun ville ha den storste kalkunen i byens omkrets (25 pounds). Sa na er vi domt til a spise rester frem til jul. Men det er jo egentlig bare hyggelig.
Neste dag ble jeg dratt med pa fisketur. Jeg satt fem timer i den fordomte baten og sa pa at alle andre fikk fisk. Alle, untatt meg saklart. Bra opplevelse. Pa vei hjem bestemte bilen til "onkelen" min seg for a stoppe i et lyskryss. Greit, det er meningen at man skal stoppe, bare at bilen ville ikke starte igjen. Sa vi satt der, midt i rushtida i over en time for noen kom og plukka oss opp. Koselig.
Ellers var det forste dag i nytt trimester i dag. Jeg har fremdeles kjemi og matte. Jeg kjente hjertet mitt hoppe over bade to og tre slag i matten i dag. Vi fikk tilbake vare finals (tentamen) og jeg sa til min store overraskelse at jeg hadde fatt 100 %. Jeg har ikke den fjerneste anelse om hvordan jeg klarte a prestere dette. Likevel en stor lettelse, da jeg begynte med calculus i host, var jeg faretruende narme stryk. Har i hvert fall hevet meg over det nivaet.
Forensic science er et nytt fag jeg har. Hva vi gjor i denne klassen? Larer kule CSI ting. Om fingeravtrykk, blodspor, pistoler osv. Ting man trenger for a lose en sann politisak ala CSI. Det skal visst vare en ganske chill klasse. Sa det blir festlig.
Og sa kom jeg til min siste klasse. Siden jeg spiller basketball, tenkte jeg som sa at jeg kunne hive meg pa basketballklassen ogsa. Ekstra trening. Akkurat det jeg trenger innenfor dette omradet. Sa, iallfall. Jeg stressa meg ned til the gym. Og klarte a snike meg inn akkurat tidsnok til a ikke vare sen. Jeg tror jeg var den siste i hele klassen. Jeg dumper halveis andpusten ned pa en benk og ser meg rundt omkring. Oynene mine suger til seg omgivelsene. Forst en gang, og sa en gang til. De er ikke akkurat slik jeg hadde ventet, og et overrasket uttrykk sprer seg i ansiktet mitt. Det er omtrent tredve personer i klassen var. Kanskje til og med mer. Og jeg er den eneste jenta. Jeg skotter forsiktig bort pa Ian, Travis og Kyle som sitter rett pa siden av meg. "Ehm..." Ian smiler. "Im the only girl...." Han kaster et fort blikk rundt seg og smiler. "Yeah, that's actually right." Jeg svelger en stor klump i halsen, og tenker tilbake pa mine tidligere basketballrefferanser. Ser nok en gang pa guttene som sitter rett ved siden av meg. De er alle godt over 6 feet, og oser av basketerfaring. Nar jeg spor Travis nar han begynte a spille basketball, klarer han ikke engang a huske nar han begynte. Score. Sa sitter lille meg i midten og prover a ose av en ikke-tilstedevarende selvtilitt. For to uker siden var jeg sa vidt i stand til a plukke opp en basketball. Jeg ser ned og mumler for meg selv. "This might be interesting..." Sa kommer lareren, og timen begynner.


Ellers kan jeg informere omverdenen om at jeg har blitt bitt av Twilightbasillen som vimser rundt her. Jeg er overbevist om at jeg skal gifte meg med Edward, og boka leste jeg pa to dager. Anbelfaler alle a lese boka (av Stephenie Meyer) for de ser filmen. (Har filmen kommet i Norge?)