Plutselig ble jeg satt til å passe en liten unge. Hm. Noe skeptisk. Han kaller meg Uhnna og nekter å innse at han muligens tar feil. "Can you say Anna, Hunter?" "Uhnna!" "Say Aaa." "aaa" "Say nna" "nnnaaa" "Say Anna" "Uhnna!!" Nå tegner han rundt på kladdeboka mi og han elsker mobilen min. Spesielt å ta bilder med den. Han prøvde å rømme ut av huset for noen minutter siden. Mens jeg var på do, den lille sleipingen. Jeg fanget ham da han var på vei ut av døra. Flaks.
I går vant vi faktisk fotballkampen. Konge.
Vi hadde fri i går. Deilig med langhelg.
Ellers besøkte jeg Alesha igjen, spiste kinesisk to ganger på en dag og tok turen til McMinnville. I dag hadde jeg egentlig mange planer, men på et innfall avlyste jeg alle sammen og bestemte meg for å bli hjemme.
Jeg prøver å lese meg gjennom Oregon driver manual. Kjedelig som bare det. Men dessverre nødvendig. Æsj.
Ellers har jeg godt til innkjøp av en basketball av alle verdens ting. Jeg skal nemmelig spille basketball. Jeg må bare lære det først. Helst før the tryouts. Så ender jeg kanskje ikke opp på freshmenlaget. Jeg har avtalt med kanskje fem forskjellige personer at de skal lære meg. Det blir bra. Sikkert.
Volleyballsesongen er herved over. Litt trist, litt deilig. Vi hadde en teamdinner i går.
På onsdag fikk jeg somla meg inn til rådgiveren for å ordne timeplanen min for de to neste trimesterne. Andre trimesteret mitt er jeg ikke helt fornøyd med, men ettersom jeg må ha kjemi og matte, blir det ikke bedre.
Jeg har: 1 time: Kjemi. 2: Matte 3: sosiologi 4: et eller annet jeg ikke skjønte hva var, men det var visst lett. 5: Basketball. Basketball fordi det var den eneste fysiske klassen jeg kunne ha pga matten og kjemien. 3. trimester liker jeg bedre. Jeg har aerobic, weights, history, english og sport performance (teori). Jeg gleder meg allerede.
Varsity laget vårt i volleyball ble best in league og går til states. Kjempegøy.

Dette ble et veldig rotete innlegg. Jaja, du finner ut av det. Hvis du gidder.

Oppgaver?

Når jeg snakker med alle verdens andre utvekslingsstdenter jeg kjenner, forteller de meg alltid hvordan de må gjøre diverse ting i huset der de bor. Vaskedag på lørdager, osv. Jeg gjorde ingenting de to første månedene her. Jo, jeg ryddet opp det store kaoset jeg alltid klarer å lage på gulvet på rommet her. Og det var egentlig det.
For to dager siden, kom likevel vertsforeldrene mine og informerte meg om at de hadde funnet en oppgave for meg. Så nå tar jeg ut søpla. Jeg vet, jeg har det tøft her.
I dag lo jeg høyt i kjemitimen. For meg selv og ingen skjønte hvorfor. Spesielt ikke siden vi akkurat skulle ha en prøve. Jeg lo høyt pga nettopp denne prøven. For det første, lærer vi om atomets oppbygning og historien om hvordan fysikere osv fant ut av det gjennom århundrene. Jeg har bare lært om dette to ganger før i Norge. Likevel va r jeg litt nervøs, ettersom jeg hadde en kamp i går og ikke hadde orket å åpne en bok da jeg kom hjem. Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Læreren åpner tien med å vise oss prøven vi skal ha på mandag. Og gi oss samtlig svar. Så er hun bekymret fordi hun ikke gikk gjennom noe grundig nok, og gir oss en liten jukselapp som dekker fem av de 50 spm vi fikk. Derfor lo jeg.
I går så jeg ikke varsity spille, men dro hjem med Sandy i stedenfor. Hun og Terry hadde kjørt til Banks for å se på kampen min. Jeg spilte kanskje verdens dårligste kamp, men jaja. Poenget mitt er at Sandy og jeg har verdens mest urkomiske bilturer. Etter å ha snakka crap og ledd v teite ting hele veienfra Banks til Yamhill, kommer vi på at jw hadde en hjemmekamp. Vi prøvde å se stillinga på the scoreboard, men var for langt unna. Vi endte opp med å kjøre flere runder rundt, til vi til slutt fant ut at vi ledet. Yeah. Etterpå tok vi en sightsing i nabolaget og freaka ut alle naboene mens vi prøvde å finne den best dekorerte halloweenhagen.
Da jeg kom hjem, skrev jeg en stil til US history. Bare at jeg fant på min egen oppgave. Smart... Mr McKinney er kul, så det går greit.
I historietimen i dag fikk Andia og jeg 100 % rett på pøven vår. Det var ganske mye bedre enn de fleste andre. Nice.
på slutten av timen ringte telefonen min. Jeg sendte mr McKinney et spørrende blikk, men før jeg kunne gjøre noe, hadde Basil tatt telefonen og begynte å snakke. Så la han på. What the ?! Det var Hanna, sier han. "Jaha, hvorfor la du på?" "She told you to call her" Men det funka ikke. Så jeg setter kursen for neste klasse og i det jeg setter meg ned ved pulten min, ringer det igjen. Hanna! Etter en kort samtale, der Bobba gjorde sitt beste for å distrahere meg med å rope ting som "You're in America now! Speek ENGLISH!" ble jeg nødt til å ringe på. Kanskje likegodt, ettersom Hanna ringte fra mobilen sin, og sikkert hadde fått tidenes høyeste telefonregning hvis vi hadde snakket stort lenger.

Søndag

Søndag. Forkjøla. Lite å gjøre. Frustrert.
Kort sammendrag av min dag. Jeg begynte dagen med å overbooke meg selv med altfor mange avtaler, men endte opp med å ikke gjøre noen verdens ting. Fordi jeg skulle finne på noe med Emily, ditcha je Salem med Alesha. Og vips, Emily kunne ikke, Alesha hadde allerede dratt og der satt jeg. Dagen gikk til helbreding, film, lesing, gåtur, air hockey, iskrem og te. Og rastløshet.
I morges prøvde jeg ringe Hanna, men det var opptatt. Så derfor ringte jeg mamma i stedenfor. Mamma er kul. Mamma er faktisk noe av det kuleste jeg har vært borti
Nå sitter jeg på gilet og er trøtt etter en stor kpp med kamillete. På fredag var et homecoming game. Laget vårt vant faktisk, utrolig nok. Da jeg kom ned og skulle gratulere alle sammen glapp det ut av meg: "Ey, you actually won!" Kanskje ikke så smart. Men som Erin kommenterte: Can you blame her? Nei. Definitivt ikke.
I går var den store homecoming dance. Kjempegøy. Etter dansen endte vi opp på Shari's og spiste milkeshake og eplepai.
Dagens og årets søteste person: Lille, tyske Andia. <3

Homecoming week

Jeg har hørt mye snakk om homecoming week. Faktisk, så var det noe av det første jeg hørte om da jeg først kom hit. Og jeg burde visst glede meg. Det gjorde jeg også, og det gjorde jeg rett i.

Likevel visste jeg ikke helt nøyaktig hva det innebar. Jeg visste det kom til å bli en dans på lørdagen, jeg visste fredagens fotballkamp kom til å bli viktig. Mer visste jeg egentlig ikke. Ikke før i begynnelsen av forrige uke.

Mandag kom jeg på skolen og oppdaget en lapp på skapet mitt. ”Dress up-days” Hm, interesting... Jeg hadde gjort min første oppdagelse. Hver dag i løpet av homecoming week, skal man kle seg ut som et eller annet. Et eller annet var: Mandag: Pink (boys blue)/ mix it up. Tirsdag: Powder puff uniforms/beach. Onsdag: Filmstjerne. Torsdag: Skolefarger.

Ikke før jeg var ferdig med min første klasse, kjemi, oppdaget jeg neste ting. En hel flokk hadde flokket seg rundt en plakat i junior hallway. Her var det skrevet med store bokstaver hva gangene skulle bli dekorert som. Seniors hadde Hollywood som tema.

En annen stor begivenhet, var Powder Puff. Jenter som spiller fotball. Yeah, tenkte jeg og meldte meg på. Guttene formet sitt eget volleyballteam.

Så fredag ble jeg og en haug andre igjen på skolen for å pynte opp i gangene. Masse fargerikt papir, tøy, lys, hatter og alt annet ble tatt i bruk, og snart var både the walk of fame og immiterte garderober med speil satt opp. Lyset var ikke lenger normalt gult, men oransje og blått og lilla. Dørene ble gjort om til kinoer og jeg vet ikke hva. Festlig i alle fall. På mandag fikk vi vite at seniors hadde vunnet hall decoration konkurrensen. Status.

Brut volleyballkampene skjedde under advisory hver dag. Senior laget vant over både sophmore, freshmen og junior, og til slutt også over lærerne. Det var som det skulle være, med andre ord.

Tirsdag var det tid for den store kampen vår. Powder puff. Etter bare to treninger og et møte, var jeg fremdeles ikke helt stø på hva jeg skulle gjøre. Som jeg informerte Matt første trening: This is the first time I touch that thing, so don’t get your hopes up.

Jeg var ikke en gang sikker på hvilken possisjon jeg spilte. Jeg endte opp med corner og en blanding av running back og reciver. Det ble bra i alle fall. Før kampen var alle gira og klare for å vinne. Vi spilte juniors, og vant 8-6. Genialt.

Powder puff er nesten som fotball, men ikke helt. Det er en veldig sentral forskjell. Vi hadde ikke lov til å takle. Det sugde ganske grundig. Erin likevel store planer om å gi en stakkar junior hjernerystelse. Dette fikk de fleste på skolen vite, og dermed ville ingen spille mot henne i kampen. Den stakkaren som endte opp med å gjøre det overlevde likevel uten større skader.

For å holde kontroll på hvem som var nede og ikke, når vi ikke kunne takle dem ned, ble vi nødt til å løpe rundt med flagg. ( ikke sånne store flagg, bare noen tøybitting, vanskelig å forklare). Det ingen fortalte meg, var at man ikke kunne røske ut flagget til noen før de hadde ballen. Jeg var et sekund for tidlig ute.

Molly kommer løpende mot meg, ballen blir kastet i vår retning akkurat i samme øyeblikk som jeg lener meg ned for å få tak i flagget hennes. Fordi jeg lente meg ned, og hun løp mot meg, endte hun opp med å gå på trynet over meg og det hele så ut som en ganske stygg takling. Spesielt når en jørmefyllt molly reiser seg opp igjen. Gult flagg til Anna. Ops. Det morsomme var at resten av jentene på laget prøvde å redde meg så godt de kunne overfor dommeren. ”Shes foreign, she didnt know.” Og jeg visste det virkelig ikke. Hvilken idiotisk coach var det som ikke fortalte meg denne veldig sentrale regelen? Det var Matt det, han og de andre var derimot strålende fornøyde. Bra takling. Yes, en av motstanderne havna i jørma. Tommel opp.

I går spilte varsity volleyball Tillamook. Det var intenst. Meget intenst. De vant, og nå ligger de visst på førsteplass i hele Oregon state. Herlig. Jeg gikk hjem med vondt i ørene og rusten stemme etter alt for mye skriking.

I dag hadde vi et assemble på slutten av skoledagen. Vi møttes i gymmen og trinnene konkurrerte mot hverandre i alle slags syke leker. Bl.a. skulle noen dra seg over gulvet på et skateboard, og deres eneste hjelpemiddel var en sånn ting som man stakk i do i gamledager for å få i gang sirkulasjonen. Jeg har ikke, og har aldri hatt peiling på hva det heter.

Midt under assembleet ringer telefonen min. What? Ukjent nummer. Hm. Interessant. Hvem kan dette være? Jeg tar telefonen, svarer, hører dårlig hva den andre enden sier. Jeg prøver igjen og igjen og til slutt hører jeg: Kjenner du ikke igjen stemmen min lenger, eller? HANNA! What the..?! Så hanna ringte meg på min mobil mens jeg var på skolen og klokka var halv tolv på natta hjemme i norge. Det var overraskende og jeg lo nesten høyt bare fordi jeg ikke hadde ventet det i det hele tatt.