Grilling, jogging og liv

Til og med hunden i denne familien er i dårlig form. Jeg prøvde å løpe rundt den lille asfaltbanen vi har rett med huset her. 400 m ei runde... Det blr fort en del runder før man kan kalle det trening. Hunden orka 5, så var det ike snakk om å løpe lenger. "Molly loves to run" my ass om ho gjør. Vel, jeg vandt ho fast til et tre og løp for meg selv. Da jeg slapp ho opp for å knytte på ho båndet igjen, løp ho hjem. Pinglehund. Jeg savner Fant. Han kan ihvet fall løpe. Forsvåvidt savner jeg et ordentlig sted å løpe også.
I dag var jeg på grillings sammen med vertsforeldrene mine. Med masse gamle mennesker og noen få yngre. Kirkefolk. Og ei som skremte meg litt. Ho begynner på sitt første år på highschool, og jeg må nok se mye til ho. Jeg burde vel egentlig synes synd på henne. Hun åpnet samtalen vår med at ho er veldig sjenert. Og så at ho ikke har hatt en venn på fem år. Og sånn fortsatte hun. Ho tok meg med opp på rommet sitt og viste meg rundt. Ho samler på pelsdyr. Hadde en rev og katt og ulv og alt. Jeg ble bare enda mer skeptisk. Så spurte ho om ho kunne få to klemmer, og jeg rømte huset etter det.
Nå sitter jeg og er lettere asosial med meighan, ei jeg skal gå på skole med. Ei dame kom just på døra med noe som visst er svensk brød. Jeger ikke helt sikker på hvorfor ho kom med det. Men tanken var vel god. Jeg ble forresten kalt svensk opp il flere ganger i dag. Mange ganger, faktisk. "Is that your swedish phone?" "Noo, its not my NORWEGIAN phone" Opp til flere ganger måtte jeg si at jegvar fra norge. Jeg sa til og med spesifikt at norge ikke var det samme som sverige. Lievel klarte de å gjøre det feil. Til slutt ble det bare: "And this is Anna, she's from.... Where was it again?" Vel, jeg kom meg gjennom det også. Det var egentllig veldig koselig.
to fridager igjen før skolen begynner. Min sommerferie har vart i... ti uker. Deilig.
Jeg har lyst på kaffe. Ellers er alt fint.

BJJ eller volleyball?

Jeg trente BJJ i dag. Og det var deilig. Endelig litt fornuftig trening igjen. Jeg har veldig lyst til å fortsette, men selvfølgelig er det en hel rekke problemer som dukker opp med en gang jeg finner noe jeg liker:

1. Dyrt.
2. Ganske langt borte, og jeg er avhengig av at noen kan kjøre meg
3. Det kræsjer med volleyballen, som jeg allerede har meldt meg på
4. Har ingen penger.

Møkk. Jeg vil trene BJJ. Og forresten møtte jeg en fy der som trente på en judoklubb. Bare at den var 40 minutter unna, koster sikkert like mye og kræsjer garantert med volleyballen.
Ikke for å si et stygt ord om volleyballen, men det er ikke akkurat hard trening. Ikke på det nivået jeg er på i hvert fall. Klarer jo knapt å treffe ballen. Og det er ikke halvparten så gøy som
ju jutsu. Eller judo.

Hvorfor kan de ikke bare ha et eller annet altarnativt for meg på skolen, i stedenfor å gjøre det så veldig vanskelig for meg?

For øvrig hadde jeg en fin dag i dag. Sto opp tidlig og kom oss ut av huset rett etter ni. Etter en stor kopp goood kaffe, fikk jeg hentet bankkortet mitt. FOr de som ikke har hørt den historien, klarte jeg å miste bankkortet mittnoen få dager før jeg dro hjemmefra. Mamma var ikke så veldig fornøyd med det. Men nå har jeg altså fått et nytt et i posten. Vi kjørte litt rundt og stressa litt før vi fant en minibank som ville ta kortet mitt. Det kan hende at den første vi prøvde hadde tatt det, hadde det ikke vært for at jeg (fant jeg senere ut) kontinuerlig tastet inn feil pin kode. Flaks.

Så kjørte vi til en naboby og brukte store deler av dagen på å shoppe. Jeg ble nesten itt lei. Vi var i noen digre butikker. Bl.a Ross. Det er så billig her at jeg spyr nesten. Likevel klarte jeg å kjøpe mest ting jeg trengte. (Unntatt kanskje et par sko). Jeg mener. Jeg glemte pysjamasen min i Norge. Og det blir litt rart å vandre rundt i bokseren hos folk jeg egentlig ikke kjenner, men holder på å bli kjent med. Så derfor var det absolutt på tide å gå til innkjøp av en pysjamas. Hårting trenger man alltid, og det samme med sokker. Og t-skjorter å trene i er også høyt rangert i mine "må-ha"-er. Og telefon. Jeg fikk endelig kjøpt en telefon. Jeg har ubegrenset teksting og masse ringeminutter. Er litt usikker på hvem jeg skal tekste og ringe ennå. Ok, det hørtes ganske trist og ensomt ut. Så ille er det ikke. Tror jeg...

Etter en god unde shopping og lunsj, gikk turen til dette BJJ stedet. Sam (vertssøster) og Aeron (venninne til vertssøster og (nå også meg) (aaaner ikke hvordan man staver navnet hennes) gjorde store øyne da vi kom inn, og begynte straks å snakke om hvor utrolig kjekke de syntes en del av folka der var. Selv ble jeg litt småstrssa, må jeg innrømme. Bare gutter. Av kanskje 25 personer, var det ikke ei eneste jente. Untatt meg da. The foreign exchangestudent from Norway. Jeey. Litt flaut. Det hele gikk likevel veldig bra. Jeg var ikke helt elendig, og folka var greie. Faktisk følte jeg meg ganske flink. Derfor har jeg veldig lyst til å komme tilbake igjen. Bare at det kan fort vise seg å bli vanskelig.

Treninga varte to timer, og jeg synes oppriktig synd på de tre som satt og ventet på meg. Sandy (vertsmor) var der også. De forsikret meg likvel om at det ikke hadde vært noe problem. Aeron meldte seg frivillig til å evt kjøre meg flere gager Hun syntes at utsikten hadde vært så bra at det var verdt det. Alle var ganske trøtte på vei tilbake igjen. Nå har jeg fått min daglige dose med idiotiske, amerikanske tv-show, så da antar jeg at jeg er klar for senga.

I morgen skal jeg på skolen og registrere hvilke fag jeg skal ha. Jeg vil ha vektløftningfaget! Også skal jeg visst på volleyballtrening, og i bursdag. Jeg er faktisk invitert i bursdag. Ikke pga av søstra mi, men pga meg selv. Hun kommer også, da. Flaks. Er litt skeptisk til dette, da. Vi får se.
Notis: Jeg er veldig flink til å rote til rommet vårt her. Så jeg skal faktisk gjøre en innsats før jeg legger meg og få rydda opp litt av det rotet jeg regelrett legger igjen her.

Camping og krike

Fikk blomster av familien.



Jeg satt på krikebenken i dag etter å ha sovet i maks to timer i natt. Det var ikke en festlig opplevelse når presten snakket i vei i en preken som sp ut til å skulle strekke seg u i evigheten. I nesten tre kvarter varte prekenen. I tillegg skulle vi synge og be og forbarme oss over hverandre og informere hele kirka hva det nyeste nytt var.




Hvorforjeg sov to timer? Jeg var på en spontan campingtur uti hutti. Ikke med telt og ikke med campingvogn. Men med sovepose, og vi sov på steinbelagt grunn. Masse vittige mennesker og lite søvn.

Lang historie...

I kirka møter jeg alle vennene til familien. Og jeg har absolutt ikke kontroll på hvem som er hvem. Jeg møter folk igjen, og de legger inn henvendelser til tidligere små samtaler i våre ny samtaler og jeg står der som et sprøsmålstegn og skjønner egentlig ikke hva de snakker om. Derfor nikker jeg og ler litt.



Annenhvert gammelt menneske her har visst røtter i Norge eller skandinavia. Jeg bare aner ikke hvem. Noen skulle tatt bilder av uttrykket mitt da en gammel mann overrasket meg totalt i dag og sa "Takk for sist" på amerikansknorsk. Jeg kan lett innrømme at jeg ikke skjønte noen verdens ting. En annen inviterte meg med hjem til seg for å se på bilder av oslo for 50 år siden. Vet ikke helt om jeg er interressert.



Jeg må innrømme at selv om jeg satt og ønsket meg ut av kirka i dag, var prekenen faktisk ganske interresant å høre på. Presten vår er ganske kul.



I dag vil jeg se på film og sove. Og det er egentlig alt jeg vil. Men føler litt press for å gå ut å være sosial. Har ennå ikke bestemt meg om jeg vil gi etter for presset eller stå op og si mine egne meninger. Har lovet å se på ol avslutningssermonien i kveld. Så får vi se hva det blir til før det.

Kristen baptistcamp...?

Altså. Jeg har vrt på min første kristencamp i hele mitt liv. (Hvis man ikke regner weekendturen vi hadde med konformasjonen som kristenleir) Det var egentlig overraskende gøy. Det var litt for mye "God er god" og bønn og sånt, men ellers en heller positiv opplevelse. de to første dagene var jeg for trøtt til å gjøre noe som helst. Jeg satt mest taus og hadde kjempehodepine. Det var ikke så veldig gøy. Men ut på ettermiddagen den andre dagen, begynte jeg å prøve å gjøre meg kjent med noen av de andre menneskene. Jeg kjente ingen der. Hadde snakket litt med vertssøstra mi (som forresten er kjempegrei, bare kanskje ikke min type menneske), og det var egentlig det. For de som ikke vet det, så har jeg alltid hatt en irritereende sperre for å snakke engelsk. Spesielt med engelsksnakende mennesker. Jeg tror jeg kom litt over den her på campen.
En av de tingene vi gjorde, var high ropes courses. Haha, sier jeg bare. For jeg var den eneste på gruppa mi som klarte å fullføre hele. In your face Amerika, og go Norge! Vi hadde også water olympics og en del andre aktiviter ute. Vi skulle hatt flere, men dessverre regnet det hele uka. Det var heller upopulært.
Grunnet all regnet, måtte de forandre på ganske mye. Vi lekte masse leker. Så mange at jeg tror aldri jeg har lekt så mange leker i hele mitt liv, ikke en gang på barneskolen. Og så sang de mange sanger jeg ikke kunne. Typisk sanger de sygner rundt bålet.
Jeg har fått utrolig mange morsomme spørsmål. Ike nødvendigvis bare morsomme, noen av de var rett og slett dumme, på grensen til det idiotiske. La meg ta noen eksempler:

- Har dere high fives i Norge?
- Har dere TV?
- Har dere elektrisitet i Norge?
- Har dere fast food i Norge?
- Går dere på skole?
- Skriver dere sånn som oss?
- Skriver dere på engelsk?
- Synes du amerikanere er feite? (Her bare lo jeg og svarte ikke, og de ble litt småfornærma)
- Har dere feite folk i Norge?
- Ser alle ut som deg i Norge?

Dette er bare en liten del av de morsomme spørsmålene. Noen av de andre morsomme episodene som skjedde var f.eks:
Jeg og Bria og Miriam hadde snakket. Jeg forlater rommet, og Bria snur seg lettere stresset mot Miriam. "Stop acting so stupid in front of Anna, she must think we are so stupid, and then she'll go back to Norway and bomb us or something"

En annen:
Folk skulle spørre spørsmål om Norge, og jeg ble spurt om jeg likte "Swedish fish" (Et slags godteri eller noe). Jeg ante ikke hva det var, og jenta som hadde spurt spørsmålet så ganske forvirra ut. Jeg sa at jeg bodde i Norge, ikke Sverige. "But... isn't that the same?!"
Jenta ble veldig flau da hun så uttrykket i ansiktet mitt.

Ellers ler jeg veldig mye av uvitende amerikenere. Ikke alltid høyt da.
Nå er jeg tilbake til det som skal være "hjemme" de neste ti månedene, og det kjennes ganske rart. Begynner å bli vant med tiden her. Klokka er snart to på natta i Norge, men her er den ike mer enn nesten på ettermiddagen. Nå skal jeg prøve å være litt sosial med "familien" min, i stedenfor å sperre meg inne her på dette rommet.

Bilder kommer...

Reisen dit

Klokka 04.45 skulle vi møte på gardemoen. Bare at jeg var der kvart over fem i stedenfor. Min bror, som så vennlig hadde foreslått at han kunne kjøre meg, hadde klart å miste lappen. Derfor måtte jeg ta flybussen fra utenfor huset hans, og så satt jeg der og hadde ikke mulighet til å komme frem før en halvtime for sent. Jeg satt på bussen og tenkte at jeg kanskje burde si fra til noen om at jeg kom for sent. Dessverre hadde jeg ikke nummeret til noen fra EF. Det lå hjemme. Derfor ringte jeg hjem, vekket hele huset, fikk nummeret, prøvde å ringe og fant ut at jeg ringte utenfor åpningstidene. Jaja... Så ringte de meg snart. "Er du på Gardemoen?" "Nei... Nesten.." Men det ordna seg. Jeg sneik i køen ved innskjekkinga, og kom frem til de ni andre EF-studentene som skulle reise med samme fly.

Jeg takker Gud for at jeg fikk reise med disse. For de var en herlig gjeng (i hvert fall mesteparten), og reisen føltes ikke halvparten så lang som den var når jeg hadde noen å snakke med.

Margrethe og Anette. Trøtte og tissetrengte på flyet fra frankfurt til detroit. Men vi ville ikke gå på do, fordi en gjeng skumle mennesker fra fremmede land hadde kastet papir med dritt overalt og det stinket.

Første fløy vi til Frankfurt. Det skjedde ikke så mye på dette flyet. Annet enn at jeg satt nærmest vinduet, og måtte brøyte meg forbi to fremmede menn da jeg skulle på do. Da jeg kom tilbake igjen, hadde visst amerikaneren som satt nærmest midtganga besvimt. Jeg sto et par minutter og nølte, før jeg spurte om han kunne reise seg å slippe meg forbi. Det gjorde han, men med et høyt sukk til sidemannen og en voldsom risting på hodet. Dust.

Neste fly tok nesten ni timer, tror jeg. Frankfurt-Detroit. Vi hadde fått plasser spredd over hele flyet. Det ville vi egentlig ikke ha noe av, så Margrethe, Andrea, Anette og jeg tok fire seter ved siden av hverandre. Etter en til mas og rot og diverse argumenter fra en ekkel, slem flyvertinne, fikk vi sitte der. Margrethe og jeg brukte mesteparten av turen på å synkronisere filmene vi så (Kong Fu Panda, What happens in Vegas og Run fat boy, run), se på et følge damer med burka som satt rundt oss, gå frem og tilbake i midtganga og prøve å gi sjokolade til ungene til burkadamene. De ville ikke ha. Vi hadde også gruppemøte med EF-folk i ganga.

Trøtte kanskje?

Fra Detroit skulle nesten alle videre til Chigago. Men vi skulle på tre eller fire forskjellige fly. Derfor måtte Margrethe tilbringe over to timer alene i Chigago. I mellomtiden satt Sveinung, Ratina og jeg på detroit og drakk kaffe på starbucks. Det var forresten et slit å komme seg inn i USA. Vi gikk gjennom kanskje syv kontroller og måtte fylle ut masse skjemaer og svare på spørsmål og alt. Men de var som regel greie. Vi gikk med samme bager fra EF alle sammen, og det lyste utvekslingsstudenter av oss. Det var det som var planen også. Ingen åpnet koffertene våre. Flaks, for jeg har importert ulovlig brunost inn i landet. Mannen som sjekket visumet og greier var forresten dritkul og grei. Vi ble også møtt av noen EF-folk på flyplassen i Detroit. Det er jeg rimelig glad for, for vi måtte drive å ta buss og greier for å komme oss til en annen del av flyplassen, og det hele var egentlig litt stress. I tillegg måtte vi sjekke inn bagasjen på nytt.

I chigago sto Margrethe og ventet på oss. Jeg ble oppriktig glad og overraska da jeg så henne. Vi hadde fått ei italiensk jente på slep, men ble snart kvitt henne. Vi skulle nemlig utnytte vår siste sjanse til å snakke norsk så godt vi kunne. Begge var ekstremt trøtte, selv etter en kaffe.

Den siste flyturen, inn til Portland, tok fire og en halv time. Det var desitert den verste turen av de alle. Jeg satt alene, og hadde tenkt til å prøve å sove. Problemet var bare at jeg hadde fått plass helt bakerst i flyet, og det var umulig å lene setet bakover fordi der var en vegg. Altså måtte jeg sitte rett i ryggen hele turen, og fikk fryktelig vondt i nakken hver gang jeg prøvde å sove. Jeg ble nesten litt sint på omgivelsene. Jeg satt i midten, og på min venstre side satt ei dame og drakk vodka gjennom hele flyturen. Til høyre satt en mann og så livredd ut. Jeg så forresten lyn fra flyvinduet, og ble litt skeptisk jeg også.

Da jeg endelig kom frem til huset hvir jeg bor, var klokka ca tolv lokal tid. I Norge var den ni på morgenen. Jeg hadde forlatt min brors hus i oslo ti på fire norsk tid dagen før. Altså hadde jeg reist i ca 29 timer. Da jeg først så flyruta mi, trodda jeg at jeg skulle være fremme kvart på elleve på morgenen lokal tid. Det var først på flyet til USA at det gikk opp for meg at jeg hadde feilberegnet reisen med tolv timer.

I USA

Nå er jeg altså i USA, og skal være her, ikke i ett år (som Pernille stadig minner meg på), men i ti måneder. Kroppen og hodet vil enda ikke fungere med tidsgforskjellen, som er på ni timer. Jeg kom frem til huset her rundt tolv på natta i går kveld. Jeg sov i kanskje fem timer. Før det hadde jeg sovet ca 3 timer de siste 48 timene. Jeg er med andre ord veldig trøtt. Dette fører videre til at jeg ikke blir så veldig sosial av meg, og orker i hvert fall ikke å anstrenge meg så veldig for å starte noen samtaler. Vertsfamilien min tror sikkert jeg er noe av det mest asosiale de kunne være så uheldige å få dettende inn i huset sitt. Skal prøve å gjøre det opp senere.
Familien er for øvrig ganske feite, og jeg har fått bekreftet alle de fordommene jeg måtte ha hatt om at amerikanere elsker fast food. "Do you have fast fod in Norway?" var noe av det første som ble sagt til meg. Og ti minutter senere hadde vi kjørt innom en fast food restaurant. Jeg kjøpte kyllingsalat og smoothie. Smoothien smakte bare søtt og sukker. Derfor kastet jeg den med en gang vi kom hjem. De i familien virker ikke helt som om de skjønner hvor usunt det er med fast food.
I dag var jeg med i butikken. Radikale endringer har allerede skjedd i matskapet til familen Wayber. De har fått store mengder frukt, og (til min store lettelse) fant jeg wasa knekkebrød i butikken. Kan du trojeg ble glad?! Frokostblandingen deres smaker forresten også sukker, og til lunsj i dag fikk jeg en baguette med mer peperoni og ost enn brød nesten. Øsj
Heldigvis har jeg lovet Margrethe å ikke spise på McDonalds i hele år. DEt løftet skal holdes.

Reisen tok 30 timer. Den skriver jeg om når jeg har fått kjøpt noe som gjør at jeg kan få ladet denne dataen. Kontakten min passer nemmelig ikke, og nå går jeg tom for strøm.